Christian Ringnes' kvinneskulpturpark har en totalitær grunnidé med individet, lederhannen i fokus.

Tips oss 2400

Dagbladet presiserer

I denne kronikken, også publisert på papir 9. mars, skriver Christopher Nielsen at Christian Ringnes ønsker å restaurere deler av naziæreskirkegården på Ekeberg. Dagbladet vil presisere at initiativet til restaureringen kom fra byantikvaren, og ikke fra Ringnes. Vi beklager akkurat denne unøyaktigheten.
ARTIKKELFORFATTER:  Konseptualist Christopher Nielsen 
Foto: Lars Eivind Bones

ARTIKKELFORFATTER: Konseptualist Christopher Nielsen Foto: Lars Eivind Bones

Følg oss på Twitter
TOTALITÆRT:  Ringnes iscenesettelse i Ekebergåsen av «den sterke mann» og «kongen-på-haugen», er en hyllest til «kvinnene» som flokker seg rundt, og heder til «massene» som underkaster seg og ofrer seg, for føreren, skriver Christopher Nielsen. Foto: Jacques Hvistendahl

TOTALITÆRT: Ringnes iscenesettelse i Ekebergåsen av «den sterke mann» og «kongen-på-haugen», er en hyllest til «kvinnene» som flokker seg rundt, og heder til «massene» som underkaster seg og ofrer seg, for føreren, skriver Christopher Nielsen. Foto: Jacques Hvistendahl

Se våre siste filmtrailere

Christian Ringnes avslører i Vårt Land 21. februar at han i tillegg til sin kvinneskulpturpark i Ekebergåsen også ønsker å restaurere deler av naziæreskirkegården der 3000 falne tyske soldater ble gravlagt under krigen. I den anledning ble forbindelsene til mitt eget teaterstykke «Holocaustmusikalen» og Misfornøyelsesparkinstallasjonen plutselig så tydelige at en kommentar er på sin plass. Vent, en kunstanalyse er på sin plass.

Det jeg har lyst til å vite noe mer om, er hva Ringnes ønsker å fortelle med sitt resirkulerte nazimonument og sin kvinneskulpturpark? Hva vil han uttrykke med dette prosjektet? Jeg har etter hvert begynt å lure på om nøkkelen ligger i å legge hans første «verk» - Småflaskemuseet - under lupen.

Jeg tenker nærmest patologisk koffert, og har alltid tenkt at et museum viet småflasker så klart er et museum viet - penis! I baren ved atkomst settes tonen, et maleri kalt «Livets forgjengelighet» med en rik borger med en halvnaken skjøge i armene, skjenket Småflaskemuseet av Eiendomsspar. Allerede her ser alle ut til å vite hva dette skal handle om. Vi møter Ringnes i form av en bronseskulptur så snart vi runder første hjørne, den er drapert i en kongekappe. Det er flere referanser til Ringnes som en konge. På dametoalettet for eksempel, et bilde mellom det ene avlukket merket «BABE» og det andre merket «LOVE», som annonserer Ringnes som «Our King». Dametoalettet er for øvrig holdt i rosa og gull med en samling BH-er hengende over speilet. Herretoalettet er også en historie for seg, med forstørrelsesspeil plassert på siden av pissoaret utformet som en demonisk munn. Du kan da beundre din penis godt forstørret, mens du slår lens.

Nå fikk jeg liksom litt for rett, litt for fort, i mine slibrige antakelser, men med den sekkepipespillende Skotten i andre etasje, finnes det ingen bortforklaringer. Du har selvfølgelig alltid lurt på hva skottene har under kilten? Når du passerer en sensor, løftes skjørtet og vi kan studere to småflasker «Ballentines» og en «Long John» (høh høh) i skrevet på skotten.

Vi har etablert at prosjektet handler om penis i alle fasonger. Eller er en samling av Christian Ringnes? 50 000 ereksjoner. Nå er ikke veien lang til Bordellrommet, oppkalt etter delstaten Nevada der bordeller er lovlig. Her må vi klemme en pupp for at de røde plysjdørene skal åpne seg, og her finner vi en dokke skrevende under dyna på en seng. Det er rød belysning, en sexy truse henger på veggen, håndjern dingler fra sengestolpen. «Je t'aime» med Serge Gainsbourg og Jane Birkin er muzaken, samt småflasketrofeer fra diverse Nevada-bordeller. Studerer du dokken nærmere ser du at den er skikkelig ille tilredt, og at vinduet (ut mot selve museet) er beskyttet med metallsprinkler. Så har vi med en regelrett sexslave å gjøre, altså. For at dørene skal åpne seg igjen, må du dra i en dildo-penis i en snor. Med andre ord, hun slipper ikke unna før de besøkende er godt tilfredsstilt for alle sine lyster og perversjoner. Videre, en siste detalj, og meget talende sådan; en koseteddy-hannløve ligger på enden av senga, sammen med sexslaven. Nå kommer en i hu at to løver i bronse er sentralt plassert utenfor inngangen til Christian Ringnes' småflaskemuseum!

Løvene er nøkkelen til å forstå det bildet Ringnes ønsker å tegne av seg selv og det han står for med Småflaskeprosjektet. Løven som symbol for selveste alfahannen, er velkjent. Hannløven holder seg med en flokk hunner, som den har eksklusiv rett til å pare seg med. Alle rivaler vil bli jaget og nedkjempet, inntil den dag lederhannen må gi tapt for yngre krefter. En ny løvenes konge, en ny lederhann, avløser den gamle, som tutler hen og dør, livet er meningsløst. Hannløven, som det mest majestetiske av kattedyrene, med manken og brølet, er uttrykk for makt, ære og potens i så mange sammenhenger. Hvor mange konger er det ikke som bærer løven i sitt våpenskjold? Løvene i bronse utenfor, er forretningsmannen Ringnes. Koseløven i senga i bordellrommet representerer førsteelskeren. Ringnes i bronse og kongekappe med små flasker som fingre, er det en omskriving av det populære uttrykket «fittefingre»? Bildet forsterkes i møte med Fame & Glory-veggen ut mot gata i første etasje. Blikket faller umiddelbart på Hitlerflasken. Du kan trykke på en knapp og på en stor flatskjerm sentralt plassert på veggen ser du Hitler i aksjon, i bresjen for sine tilhengere. På talerstolen forfører han massene med sine fantastiske talegaver. En fører. Og en forfører.

Det er ikke så mange kvinner på Fame & Glory-veggen. Askepott og Nancy Sinatra, representert med henholdsvis en sko og støvel, Marilyn Monroe og Betty Boop. Formann Mao, Elvis, John F. Kennedy, Charlie Chaplin og Agent 007, kjente forførere på sine respektive scener, så vel som på privaten. Ruvende skikkelser som Churchill, Pancho Villa og Henry Ford, menn som oser av handlekraft, makt og maskulinitet. De øvrige to kvinnene er representert i kraft av å være et par, Bonnie & Clyde, og to ganger, prinsesse Diana. Diana og tronarvingen Charles, hennes ektemann, og Diana og William, hennes sønn, også han tronarving. Marilyn Monroe og Betty Boops tilstedeværelse er interessant, begge må sies å være fiktive kvinneskikkelser. Bildet av Monroe som den perfekte representasjon av det ultrafeminine, seksuelt sjenerøse kvinneidealet skjulte som kjent en vanskelig, nevrotisk, intelligent og ikke minst meget talentfull kvinne. Betty Boop, totalt fiktiv, er en satire over det samme, i form av en sexy liten tegnefilmfigur. For den arketypiske alfahannen antar jeg kvinner er fiksjon. En attraktiv kropp for hans begjær, eller som trofé for hans alfastatus.

Spøkefullt har det vært hevdet at mange menns trang til å samle på ting (jeg for eksempel: LP-plater) representerer en undertrykt trang til å samle på kvinner. Ringnes' fascinasjon for bordeller, til og med et sexslave-bordell, leder oss til haremet. En samling kvinner, sjeiken, fyrsten, alfahannens eiendom. Du har Gene Simmons, bassist i hard rockbandet Kiss, som påstår å ha nedlagt 4600 kvinner, han «samler» på dem i en gigantisk skrytescrapbok med foto, vår egen Liv Ullmann ser ut til å være en av erobringene. Fra sexslaven i senga med koseløven, til dametoalett med «Our King» og BH-samling, til Fame & Glory-veggen med førere og forførere, er veien kort til Ekeberg og Kvinneskulpturparken.

Som rettmessig alfahann og «konge-på-haugen» står det helt klart for Ringnes at tilgang på Ekebergåsen er hans gudgitte rett for der å realisere sitt symbolske harem. En gjennomgang av skulpturene som skal utplasseres bekrefter dette bildet. Slibrige hjerner tenker likt, og dette er det jeg ser i Ringnes utvalg. Her finner du flere referanser til pornografiens kategorier, en typisk BBW (Big Beautiful Woman) i Boteros «Reclining Woman». I Bourgeois' «Couples» har vi åpenbart med «pikekos» å gjøre. «Walking Woman» handler om å ha en fetisj for asiatiske kvinner (for øvrig tolket som en hyllest til Kinas økonomiske mirakel og kvinners fortjeneste i det. Altså en hyllest til markedsøkonomi med diktatur og underbetalte kvinner som slaver i en sweatshop?). De mer abstrakte verkene vekker diverse grovisassosiasjoner som Diane Maclean «Open Book» - en skrevende kvinne. Det var kanskje ikke intensjonen fra kunstneren i utgangspunktet, men i en slik sammenheng er det dit hen tankene går. Lynn Chadwicks «Ace of diamonds», jeg ser dessverre bare en «kuk i fitte». Marilyn Monroe er en gjenganger, en stor Marilyn-figur finner du også på veggen over baren i Småflaskemuseet. Richard Hudsons «Marilyn» er en Monroe kuttet ned til sine enkelte bestanddeler, med totalt fokus på hennes attraktive bryst, rumpe og timeglassfigur. Det brysomme hodet er fjernet.

13 av de i alt 24 verkene presentert på ekebergskulptur.no er diverse naturalistiske framstillinger av nakne, halvnakne og lettkledde nymfer. Verk med attraktive, unge, seksuelt tilgjengelige kvinner er overrepresentert i Kvinneskulpturparken. Disse utgjør åpenbart kjernen i prosjektet og bekrefter haremsideen. Og så må vi ikke glemme - Mor. Per Ungs «Mor med barn» kompletterer bildet, det er nemlig bare én morsskulptur. 13 nymfer og en mor med stor M, den kvinnen Ringnes sannsynligvis holder aller mest av, hun som skjenket Alfahannen liv, hun som ga oss føreren og forføreren. Det kan bare være én morsskulptur så klart, mens jenter som skal erobres, kan det være en hel haug av.

Ved første øyekast kan interessen for å pusse opp nazimonumentet virke forstyrrende for denne tolkningen levert over. Men når du tenker litt over det, faller brikkene på plass. Ringnes ønsker å bringe til heder og verdighet igjen - ikke nasjonalsosialismen som ideologi, eller Hitlers rimelig mislykka krig, det er ikke sexy lenger - han ønsker å hedre 3000 menn som var så oppslukt av en fører at de på heroisk vis ofret sitt liv for ham. Det appellerer selvfølgelig til Ringnes, som har et tilsvarende oppblåst ego. Det å forføre og lede slik at ditt minste vink adlydes, til og med være villig til å ofre livet for føreren, det fortjener heder. Ringnes iscenesettelse i Ekebergåsen av «den sterke mann» og «kongen-på-haugen», er en hyllest til «kvinnene» som flokker seg rundt, og heder til «massene» som underkaster seg og ofrer seg, for føreren. Så at Kvinneskulpturparken har en totalitær estetikk, eller totalitær grunnidé, er helt klart. Om ikke en nasjonalsosialistisk, så en neoliberalistisk noe slibrig variant, med individet, lederhannen, the Fountainhead, han som beveger verden - i fokus!