Det var Ski-VM i Val di Fiemme. På oppdrag for nrk.no satt Jon Almaas og jeg i et lite studio på Marienlyst og kommenterte damenes tikilometer med individuell start. Med chat. Så langt er det altså gått at man ikke kan kommentere en tikilometer uten samtidig å måtte svare på spørsmål fra folk der ute. Det er selvfølgelig både demokratisk og artig og noe man gjør med glede. Likevel skurret det en smule da en seer ville vite om Justyna Kowalczyk - som ikke stilte til start den dagen - var hjemme hos Jon og gjorde rent. Dette i tråd med det komiske premisset «øst-europeisk kvinne = rengjører», det vil si en vi betaler for å utføre fysisk arbeid og angivelig dermed er bedre enn. Jeg håper det ikke er sånn vi er blitt, at vi nordmenn bruker den nasjonale kjøpekraften til å føle oss mer verdt enn andre.

Da jeg var liten, var verden enklere: Amerikanerne - her i betydningen innbyggere av USA - hadde rock og tøffe filmer og store butikker og var på vei til månen, og vi skulle ønske at vi var som dem. (Det var først et par år senere at sannheten om amerikanerne ble at de er tjukke og dumme og brautende og ikke kan finne Europa på et kart.) Øst-europeerne var triste og undertrykte, og det falt ingen inn å le av dem. Svenskene var dumme, men det var bare sant i vitser og hadde ingenting å gjøre med hva nordmenn egentlig mente om svensker. Vi så ikke på oss selv som mer verdt enn dem. Sverige var nesten som USA, der fantes store butikker og billig godteri og porno. Det var Norge som var en utpost i verden. Vi var lei oss for at Norge ikke var større og viktigere. Og det som vi var mest stolte av var de få nordmennene som folk der ute kanskje hadde hørt om, som Heyerdahl og Amundsen, Henie og Jan Stenerud, Knute Rockne og Stein Eriksen - oppdagere og idrettsstjerner. Det beste vi kunne håpe på nordmenns vegne var at noen der ute hadde hørt om noen av oss, og at disse representerte resten, sånn at vi alle var litt tilstede i verden.

Det klør på innsiden av hodet når jeg hører noen si at man har «polakker til sånt», og når etterspørselen etter håndverkere møtes av tilbud som heter polakkformidling.no og Rent-a-Pole. Som om fagbrev ikke var relevant for håndverkstjenester, som om polakken selv og ikke tjenestene hans er det som blir formidlet, som om nordmenn aldri mer skal behøve å bruke kroppen til annet enn trening og sex.

På skjermen var tribunene langs oppløpet i Val di Fiemme røde, hvite og blå. Der fantes tilsynelatende tusenvis av nordmenn i de samme røde jakkene. Jeg kunne ikke la være å tenke at i et kriserammet Europa er det bare norske bedrifter som spanderer røde dunjakker og trivseltur til Ski-VM på sine ansatte. I så fall bør vi være glade og takknemlige for alt vi hittil har sluppet av krise, og for øvrig sitte rolig i båten. Northug kan til nød få håne sine konkurrenter om det må til for at han går fort, men nasjonen som sådan bør være forsiktig med å legge seg på samme linje. De norske delegatene bør ikke reise seg på OECD-møter og vifte med flagg og seddelbunker og synge «Seier'n er vår».

I 1969 landet amerikanerne på månen. Min venn Tor-Cato hadde en far som var kranfører, og det var det tøffeste i verden nest etter astronaut. Vi levde i en verden som fortsatt handlet om å lage ting og flytte på dem. Nå skal de unge bli spillutviklere og medieanalytikere og eiendomskonger. Industrien fins fortsatt, men den er - som Kjartan Fløgstad har beskrevet - skjøvet ut av sentrum og dysset ned, som om vi skammet oss over å leve i en verden hvor ting fortsatt fins. Derav også byfolks voldsomme forakt for bønder: De lager ting vi trenger, selvfølgelig hater vi dem.

Produksjonen av varer er usynlig, mens forbruket er blitt påfallende. Nordmenn farer fra land til land som en gresshoppesverm med røde dunjakker og platinakort. Hjemme finner vi på kallenavn til håndverkere som har en z i navnet sitt, og er sinte på de fattige fordi vi kan se dem. Jeg likte oss bedre da vi ikke visste hvilken gaffel vi skulle begynne å spise med.

Det skulle tatt seg ut om vi ble skurkene. (Og da snakker jeg ikke om at Al-Qaida utpeker oss som fienden. Tvert imot, man bør være en fiende av de sinte få som vil sprenge seg til en verden uten musikk, barbermaskiner og frittgående kvinner.) Jeg snakker om at nordmenn som nasjon risikerer å bli internasjonalt mislikt. Vi kan bli sett ned på av andre slik vi selv har blitt opplært til å se ned på amerikanere. Men i motsetning til dem har vi ikke laget særlig mange tøffe filmer. Det ville vært formildende.

For ikke så mange år siden var vi i egne øyne friskuser og askeladder. I andres øyne var vi ingenting, de var ikke klar over at vi eksisterte. Nå er vi i egne øyne blitt feinschmeckere, millionærer og utvalgte. Og hvis vi ikke skjerper oss, risikerer vi å bli sett på som klyser: Dumme og brautende, med lav BMI. Det har allerede begynt. Nordiske næringslivsledere er lei av at deres norske kolleger skryter av hytta, fritida, velferdsordningene og den norske kronekursen.

Hvis jeg rent hypotetisk skulle besøke utlandet en gang, ville jeg satt pris på å bli behandlet først og fremst som et individ, dernest kanskje som en representant for et land som står for fine ting: Likestilling! Raushet! Halsløse sjøreiser! Vi har kanskje ikke vært på månen, men noen av oss seilte en flåte til en øy. Da ville det vært for ille om vi skal ende med å måtte presentere oss som svensker for å slippe at servitørene spytter i salaten vår på vei fra kjøkkenet.