EP: En blogger beskrev nylig Lemâitre som «gestaltpop», forstått som en helhet av distinkte egenskaper som må forklares utover delsummene av seg selv.

Det er delvis treffende: Helheten vi her må legge til bunn for den norske duoen er en hodestups frankofil beundring bestående av Justice, Daft Punk og Phoenix.

Vendinger, melodier og beats dratt ut av referanseverket til de franske popmestrene tolkes presist av den norske duoen, og de fire låtene på «Relativity 3» er alle muntre og smittende — om enn med en noe oppbrukt synthmetodikk over seg.

Låten som drar duoen opp mot gestaltpop framfor ren imitatorpop er «Cut To Black», hvor mindre påtrengende og lånt aksent gir plass for en mer egenartet signatur.

EP-trilogien som nå rundes av lover godt, men nå er det på tide å lede framfor å følge, Lemâitre — slik mestre skal.

Les Jan Omdahls intervju med Lemâitre - «Viktig å gi bort musikken» - her.