«Det var ofte sånn at det var demo på dagen og gig på kvelden, men det var ikke alle som kom på gigen fordi de var taua», sier Harald Fossberg, vokalist i Hærverk (nå journalist i Aftenposten) om punkbevegelsen i Oslo på 80-tallet.

Sitatet står i omtalen av en ny utstilling som åpner på Popsenteret i Oslo neste uke. Den tar for seg subkulturene i musikklivet i Oslo fra 1980 og fram til 2000. Det er slående at virkeligheten Fossberg beskriver føles fremmed i dag, og gir sterkere assosiasjoner aktivitetene til PST-informanten og provokatøren Christian Høibø enn dagens ungdom.

«Miljøene stod etterhvert på myndighetenes svarteliste og mange av aktørene ble sett på som samfunnsfiender», sier kunstnerisk leder Paal Ritter Schjerven ved Popsenteret i samme artikkel.

Utstillingen er en morsom motsats til kronikken som sto på trykk i Aftenposten denne uka, signert tre forskere - to ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA), og en ved Institutt for samfunnsforskning. De slår fast det vi kanskje har hatt inntrykk av fra før: norsk ungdom i dag er uvanlig seriøse og ordentlige. Andelen tenåringer som har nasket, gjort hærverk eller innbrudd er halvert fra 1992 til 2010. Fylla er redusert og cannabisbruken halvert, alkoholbruken går ned. Gruppen som ikke trives på ungdomsskolen er redusert fra 17 til 7 prosent, og skulking er betydelig redusert. Nedgangen i valgdeltakelse blant ungdom har stagnert.

Dette er først og fremst hyggelige tall, men hva er det som skjer? Skal vi tolke statistikken er det mer grobunn for opprørt ungdom, enn opprørsk ungdom. Thomas Seltzer, selv gammal pønker, sa nylig i et intervju: «norsk offentlighet er veslevoksen».

Vi går tilbake til 80- og 90-tallet. Var det egentlig så tilspisset? En utstilling vil alltid skape et litt fortegnet bilde av historien, men det kan være liten tvil om at i alle fall innen musikkmiljøet er subkulturene i dag mindre preget av den type opprør som vi så på 80- og 90-tallet. I reseachen til denne artikkelen satte Torgny Amdam, som er involverte i utstilling, det litt på spissen og sa: Do it yourself-kulturen som levde på 80-tallet finnes ikke i dag. Nå står norsk ungdom heller i kø på Idol-audition enn å arrangere en konsert helt på egenhånd, uten voksne eller tilretteleggelse fra mediene.

Det er så sant som det er sagt.

Vi kan trygt slå fast at det norske samfunnet har endret seg mye de siste tjue åra. Velstandsnivået har økt, innvandrerbefolkningen er blitt større, medietilbudet har eksplodert - og kanskje viktigst: internett har blitt det viktigste sosiale bindemiddelet, særlig blant unge. Det gjenspeiler seg i hvor mye tid som faktisk blir tilbragt foran skjermen. Norske tenåringer lever i dag et mer stillesittende liv enn 80-åringer. All tid blir ikke brukt på sosiale medier, spill er selvsagt en viktig tidssluker.

Betyr dette at vi kan finne noe av opprøret her? Det klassiske, fysisk synlige opprøret - slik vi kjente det på 80- og 90-tallet - er i dag kanskje begrenset til grafittimiljøer. Rånere på bygda kan forsåvidt også betraktes som en slags opprørere, men antakelig mer sett fra byen enn fra distriktene. På nettet er hackervirksomhet, piratkopiering i organiserte former (ja, det eksisterer fortsatt), klart opprørske aktiviteter. Politiet er på jakt etter dem, myndighetene former lovverk for å stoppe dem - slik vi ser med forslag til endring av åndsverksloven. Samtidig betraker hovedpersonene seg som idealister, som mener de bidrar til et bedre samfunn - om enn på en radikal og brutal måte. Tida, og utviklingen, mener de er på deres side.

Nettet er i det hele tatt fullt av subversive krefter. Alt fra politisk ekstreme grupperinger til uskyldige, anonyme twitterkontoer som spesialiserer seg på å markere avstand fra mainstream på en kul og utilnærmelig måte. Utagering og opprør på nett er en mer «skjult» aktivitet, der avvik og brudd med samfunnsnormen er vanskeligere for forskerne å måle. Kanskje er ikke dagens ungdom så streite og seriøse som vi får inntrykk av.

Det er nok lettere å identifisere opprøret når man ser seg tilbake, og det er masse å lære av det. Blant annet at når vi om tjue år skal forsøke å spore opp opprøret fra i dag, må vi lete helt andre steder enn før.