KOMMENTAR: Det nærmer seg påske, og med den det særnorske fenomenet påskekrim. Og selv om krimmen nå mer eller mindre dominerer hele det litterære året, setter forlagene inn et ekstra støt akkurat på denne tiden. Det gjelder også barne- og ungdomslitteratur.

Selve begrepet krim er nokså nytt i barne- og ungdomsboksjangeren. Det til tross for at sjangeren har næret seg av spenning siden den ble etablert på attenhundretallet. I den forbindelse er det nå en morsom og interessant utstilling på Norsk Barnebokinstitutt. Om serielitteratur, der utdanningsleder Dag Larsen blant annet gir oss innblikk i den nokså kyniske oppstarten på de to spenningsseriene med desidert størst suksess: «Nancy Drew» og «Hardyguttene».

Litterær svindel kalte han det selv, amerikaneren Edward Stratemeyer. På slutten av attenhundretallet fikk han den geniale ideen å starte et slags forfattersyndikat. Under pseudonym gav han ut kommersielle serier for barn, der de oppdiktede forfatternavnene ble merkevare. «Bobseybarna» kom først, siden «Hardyguttene» (1927) og «Frøken detektiv / Nancy Drew» (1930).

Han har en interessant og original vri, Dag Larsen. I stedet for å si at begrepet krim nå etableres i barne- og ungdomsboklitteraturen, spør han om det ikke er motsatt. At dagens voksenkrim nærmest har blitt skapt etter modell av Stratemeyers formelpregede syndikatlitteratur. En samtidskrim så oppskriftspreget at kriminalforfatteren Kjell Ola Dahl nå omtaler sin egen sjanger som «den nye legeroman».

Det er altså ikke alltid sånn at alt var så mye bedre før. Det er heller ikke sånn at serielitteratur betyr kommers. Mange av de nye norske krimseriene for barn er solide saker. Rørvik & Aalbus «Purriot og den forsvunne bronsehesten» er bok nummer to i en serie om Hercule Poirots navnebror. Purriot er en purre, som løser nokså uskyldige gåter i et grønnsaksunivers. Boka er morsom nok, original og leken — muligens litt i overkant for en sjanger som jo nettopp krever en viss oppskrift.

Da er den nye serien til Klaus og Hilde Hagerup og datteren Hilde mer tradisjonell. Den minner om den svenske suksessen «LasseMajas detektivbyrå», og handler om Mesterdetektiven Tim — en liten Sherlock. Bok nummer to foreligger nå. Den heter ikke tilfeldig «Påskemysteriet», og Tim og søsteren må løse en gåte i påskefjellet. Det er en sikker vinner for barn i tidlig skolealder.

En ny trend synes å være at etablerte norske krimforfattere skriver krim for ungdom. Med paralleller til sitt voksne krimunivers, men langt mer uskyldig. For mord er tabu i barne,- og ungdomskrimmen — enn så lenge. Jørn Lier Horst var først ute. Tom Egeland kom etter. Begge anmeldes i dag.

Det går an å spørre om ikke ungdomskrim,- og thrillere kommer til å overta for Fantasy etter hvert. Av oversatt litteratur er det serier som kan tyde på det. En ny tøff oversatt serie; «Kodeknekkerne» er bygget på den sanne historien om det såkalte Voynich—manuskriptet, et mystisk pergament med en kode ingen har klart å knekke. Tre fjortenåringer settes på saken. Det skal vise seg svært farlig.

Også Cappelen Damms nye satsing, den thrilleraktige serien «Slash», er hentet fra det virkelige liv. «Latino King» handler om en narkodømt som rømmer fra fengslet. «Lykkefinneren» om en ung mann som må flykte fra Talibans Afghanistan. Og så må vi minne om relanseringen av klassikeren Enid Blyton da — og «Fem-serien». Ikke akkurat topp litterær kvalitet, heller ikke i nyoversettelsen.

Men det er spennende — og et godt tips til hytta i påsken. Bøker som vil glede både nysgjerrige barn og nostalgiske voksne.