IDEER: Hva skjer når en ihuga fan setter opp mikrofonstativ og lokker godsnakk ut av sitt idol? Hva slags produkt får vi da?
Det er ikke lett å si, og det er kanskje derfor boka har den paradoksale tittelen «Uskrevne memoarer». Paradokset skjuler et ansvarlighetsproblem. For hvem er forfatteren? På bokomslaget ser det ut som om det er Solstad selv, med Hagen som pennefører, i mindre skrift.

Men Solstad forteller i boka at han ikke ville lese teksten før publisering og fraskriver seg dermed ansvar for det som står.

Samtidig foretrekker pennføreren å innta en så servil holdning at heller ikke han kan sies å være ansvarlig.      

Presset kamerater for penger

Hvis noen skriver selvbiografi, regner vi med at de juger litt, forskjønner litt, justerer og ordner. Det hører med. Memoarer er det man husker — det trengs ikke kilder og undersøkelser. Slik er det også her, og det gjøres i boka ofte nummer av at hukommelsen er lunefull. Hagen refererer anonymiserte kilder, og Solstad repliserer at han ikke kan huske noe om det. Og da undersøker ikke Hagen saken videre, slik en biograf måtte gjort.

Er det for eksempel sant at unggutten Solstad ranet kamerater, presset dem for penger? Det er ubehagelig at dette blir stående som ubekreftet rykte.

Det stammer fra en anonymisert kilde, men Solstad husker ingenting.

Hva slags status har en sånn opplysning? Er dette journalistikk? Må ikke intervjueren da finne flere kilder, gå objektet på klingen, kreve utdyping? Må ikke intervjueren være en annen enn den portretterte? En motpart? Dette slipper Solstad. Han får holde på med sitt.

Han vil ikke snakke om sin mor. Dermed vil heller ikke Hagen snakke om henne.

Hun blir stående som en ubehagelig skygge, forsvarsløs i sin ikke-tilstedeværelse. Det kunne hun godt fått slippe. Særlig fordi hverken Solstad eller Hagen tar ansvaret. Men de har fått formidlet at noe var ille galt med henne. Huff.        

Irriterende å være morsom

Dag Solstad er en sinnamann med et gigantisk selvbilde som forfatter. Ved mange anledninger opp gjennom årene har han plassert seg på aller øverste hylle. Han misliker at han ikke alltid blir forstått på korrekt måte for sine påfunn. At folk synes han er morsom, irriterer ham. Å være muntrasjonsråd er ikke verdig nok.

Men dette gir han typisk nok uttrykk for på en morsom måte — han sier han må være «Norges eneste ufrivillige komiker».

Ufrivilligheten er sentral i Solstads verden. Han framstiller sin kunstproduksjon som noe han selv ikke foretar. Snarere er den noe som blir foretatt med ham. Dette bildet kjenner vi igjen fra f eks Michelangelo eller Ibsen — de leter fram figurene som allerede finnes inne i marmoren. Nora bare sto der i sin blå kjole.

Velkommen til bokbadet

Det oppstår her et Pirandello-spill mellom forfatteren og skikkelsene. Under sin evige, vandrende grubling har Solstad latt dem få eget liv, egen autonomi. Hagen er helt med på notene, også når de i samtalen viser til det pinlige «bokbadet» mellom Solstad og Eva Bratholm.

Der kjeftet forfatteren noe voldsomt på intervjueren fordi hun betraktet romanpersonene som noe mer enn det som står om dem i boka.

Akkurat slik Solstad selv også gjør — med den forskjellen at Solstad vil ha dem for seg selv, evt leke med dem sammen med en han kan stole på, som Hagen. Han vil eie leken. I og for seg greit nok, men det er jo ikke sånn det funker når man henvender seg til offentligheten. Når en forfatter slipper sine figurer løs, har vi alle rett til å la dem leve i oss, hvia vi gidder.
Men det er selvsagt morsomt at Solstad maser og maser om at leserne misforstår, slik han maser om at det ikke finnes dannelse mer, at alle bånd til antikken er skåret over, osv.

Den postmoderne kakofonien

Det er altså en veldig morsom bok Hagen/Solstad har kokkelert fram — med noe å humre av på omtrent fjerde hver side. Boka sprudler av muntre anekdoter, fyllekuler og lettvinte spydigheter. Den er en svir å lese. Hvorfor skulle den da også være et historisk dokument?  
Hvorfor skulle ikke de også delta i den kulturelle kakofonien av tilfeldigheter de later som de er så indignerte over? Maset om samtidens elendighet er blitt et varemerke for Solstad.

Men hans egen rolle i å postmodernisere kulturen er ikke et emne for ham, og dermed naturligvis heller ikke for Hagen.

Solstad klager over at skolen av i dag ikke er mer kjedelig og pedantisk, at det ikke undervises i Kielland og Jonas Lie. Men selv var han en slapp og uinteressert elev som bare gjorde som han selv ville. Dengang. Senere skulle han iscenesette seg selv som aktiv deltaker i vandaliseringen av det borgerlig-kulturelle hegemoniet han nå nostalgiserer.
Han skrev rasende utspill i generasjonsfenomenet Profil, som han her i denne boka røper at slett ikke var noe særskilt opprørsk. De var bare en gjeng. De elsket Vesaas og Borgen.        

Den selvsagte aristokrat

Solstad har en hang til aristokratisering av seg selv. Han oppfatter seg som tilørende en elite, men kan ikke gi saklig begrunnelse for det. Det er ren vilje, og dermed bare autoritært. Et glimt av dette får vi når han forteller at boka om gymnaslærer Pedersen ble skrevet for å hindre andre i å skrive om hans «elskede parti».

Hva er dette for noe, Hagen? Kunne ikke du forsket litt i slike holdninger? Var det barneraneren som igjen var på ferde?

Solstad var en av de fremste i den maoistiske rørsla i Norge — AKP (m-l) etc. Det paradoksale i denne rørslas ønske om å være arbeiderklassens fortropp gjennom sjølproletarisering, har Solstad skrevet mye om. Men helst som et privat problem.

De bare måtte det

Solstads figurer kunne, som han selv, ikke annet enn bli med. De er skjebner, de måtte gjøre det nødvendige. De oppsøkte sin skjebne og spilte den. Kunne de ikke gjort noe helt annet? Mange gjorde jo det?
Joda, men ikke i romanen. Det er det som er så velsignet med romanens dukketeater. Marionettene bare må gjøre det de må!

Ute i livet gjorde folk derimot hva som helst. Det er det som er postmodernismen. Når Solstad slutter seg til rørsla i samme åndedrag som han forteller leserne hvor tøvete den er, eller når han blir værende i AKP etter å ha blitt argumentert sønder og sammen, virkeliggjør han det postmoderne valget: Fritt fra alle hyller!        

Hvem kaller hvem?

Denne erkjennelsen av tilfeldighet og inautensitet er Solstad naturligvis godt kjent med, og det fører dessverre til at han må famle seg fram til å begrunne egen «storhet» med lam metafysikk. Det blir i boka altfor mye snakk om å innta sin skjebne, om å følge sitt kall (uten at akkurat det begrepet brukes). De går ikke inn på hvor kallet kommer fra. Hvem kaller hvem? Det er naturligvis Solstad som kaller seg selv, og det er Solstad som ønsker å være både viktig forfatter og stor forfatter.

Denne forutsatte storheten er blitt et uoverstigelig problem i respesjonen av hans til tider glimrende bøker. Kritikken har forfalt til idrettsspråk. På bokas omslag påstås det at han er «Norges betydeligste kunstner i dag, uansett sjanger». Fordi Wenche Foss er død, liksom? Snart blir han vel Norges Homer, Goethe og Dante i én og samme figur. Ja, hvorfor ikke verdens største eller tidenes største, når det først er «uansett sjanger»?

Slikt tøv ødelegger forståelsen av forfatterskapet. Dessverre bidrar Hagens bok lite til å klargjøre hva det skulle være som eventuelt gjør tekstene olympiske. Det snakkes heller om hvorvidt Solstad vil bli ansett som «stor» om 200 år. I mellomtiden får vi glede oss til den varslede neste-boka kommer.

Den blir helt sikkert god, uansett hvor «stor» den måtte bli.