FILM: Melissa McCarthy fikk sitt store gjennombrudd i «Bridesmaids» (2011), som ga henne en Oscar-nominasjon for beste birolle. Hun var den mest hysteriske og energiske i en av de beste komediene Hollywood har skjenket oss de siste årene.

«Identity Thief», derimot, må sies å være en av de dårligste. Eneste fellesnevner er Melissa McCarthy og tanken bak denne pregløse restesuppa synes å være at nå er folk virkelig klare for vulgære jenter som forårsaker den ene rølpete pinligheten etter den andre. Kinogjengerne likte å se McCarthy ha diaré i brudebutikken i «Bridesmaids», så la oss smi mens dama er varm, plassere henne i hovedrollen og klekke ut en perlerad av pinlig slapstick som vi forsøksvis syr sammen til en historie.

Bananas

McCarthy spiller en voldelig kleptoman som stjeler den digitale identiteten til Sandy Patterson (Jason Bateman) og går bananas i skjønnhetssalonger, barer og bilbutikker i Florida. Stakkars Sandy, som bor i Denver, blir arrestert og får beskjed av politiet om at han selv må finne dama og frakte henne til Colorado, hvis ikke mister han sin nye jobb. Slik går det når du har et jentenavn, får vi stadig høre.

Jason Bateman har opparbeidet seg en lang og brokete CV etter «Arrested Development» og i komediene spiller han stort sett alltid den samme tørrvittige streitingen. Iblant pakkes denne karakteren inn i en historie som fungerer, men det blir oftere som i Seth Gordons forrige film, «Horrible Bosses». Likte du den, må du gjerne ta sjansen på «Identity Thief». Hvis ikke holder det med traileren.

Alt kan skje!

Å gjøre smakløshet morsomt er et håndverk som krever en finstemt sans for timing og proporsjoner. Hvordan bruke en eksplosiv skuespiller som Melissa McCarthy? I «Bridesmaids» ble hun brukt riktig, her blir hun misbrukt. Hun spiller ustanselig på komplekser og hemningsløshet. Hva som helst kan skje! Hun er en umettelig shopper, bruker store summer på skjønnhetspleie, uten at det hjelper. Hun blir påkjørt av biler, snurrer rundt i en van, slåss i fylla, blir pult sanseløs av en cowboy kalt Big Chuck, får en gitar i trynet og en brødrister i nakken, men rister på hodet og er i gang igjen. Riktig ille blir det når hun i andre halvdel skal vise sin menneskelige side. Det blir grining og vond barndom og alt som en rølpekomedie ikke behøver. Resultatet er en manipulativ smørje som stjeler tid. To timer, inkludert reklame, pluss reise til og fra kino. Du får dem ikke tilbake.