FILM: Livet har en god andel av hverdagslighet som det er. Du skulle tro at det å ferdes gjennom et magisk landskap, befolket av flygende apekatter og levende porselensdukker, kunne virke som en mental espresso på de som får oppleve noe sånt. Men James Franco går på den gule mursteinsstien i «Oz: The Great and Powerful 3D» med en mine som om han skal rekke 20-bussen.

Ikke rubinsko

«Oz: The Great and Powerful 3D» forteller historien som går forut for den i klassikeren «Trollmannen fra Oz» fra 1939, og er løst basert på andre verk i forfatterskapet til L. Frank Baum, han som skrev boken den første filmen var basert på. Men fordi Warner Bros sitter på rettighetene til 1939-filmen, må Disney, som ny produsent, avstå fra å referere til Dorothy fra Kansas eller til rubinskoene hennes, eller til løven, fugleskremselet eller blikkmannen som var Judy Garlans følgesvenner gjennom landet Oz i den første filmen.

Men trollmannen og heksene er fritt vilt. Og det er den første vi følger fra mellomkrigstidens Kansas, i sort/hvitt som i originalen, der han er en såpeglatt tryllekunstner på et lurvete tivoli, til eventyrlandet Oz som spraker i gult og rødt og smaragdgrønt. Riket er låst i en borgerkrig mellom tre heksesøstre, og vår mann må finne ut hvem av de tre som er den gode, og akkurat hvor god han selv egentlig er.

Giddeløs Franco

Med den poserende sjarlatanen og ikke den eiegode bondejenta som hovedperson må Franco og regissør Sam Raimi danse på line gjennom store deler av «Oz: The Great and Powerful 3D»: En usympatisk helt må være usympatisk på en dragende måte, han må ha nok gnist og karisma til at seeren ikke mister interessen og omsorgen for ham. Men det er akkurat det som skjer. Tryllekunstneren, som også bærer navnet Oz, er for det meste grunn og smålig.

Franco virker enten giddeløs eller rådløs. Det kan godt hende det er det siste som er problemet, og at Raimi har valgt feil frekvens for skuespillerne sine: Også Michelle Williams, Rachel Weisz og Mila Kunis, som spiller heksene, fremstår som flatpressede glansbilder. Det er som om de ikke har klart å bestemme seg om de skal spille smått og naturalistisk eller voldsomt og typete, og endt med en blek mellommodus som gjør at spørsmålet om hvem som vinner kampen om Oz, fremstår som ubetydelig.

Amerikansk eventyr

Men smårollingene og storrollingene der ute vil nok reise gjennom Oz med betydelig større innlevelse enn Hollywood-stjernene. Når Oz og hun som viser seg å være den snille heksa flyr gjennom landskapet innkapslet i såpebobler, når armeer av mandriller med vinger svermer ut fra slottet i smaragdbyen, når svære blomster i fuchsia og fiolett åpner seg mot en forvirret Oz der han driver ned en skimrende elv, er det slikt stoff som barnedrømmer veves av. For voksne er det interessant å merke seg at «Oz: The Great and Powerful 3D», som originalfilmen, er et svært amerikansk eventyr, med fremskritt og fremtidstro som drivstoff og forløsning. Innovasjon, oppfinnsomhet og ny teknologi beseirer heksekunsten, som fremstår som noe lett passé.

Det må riktignok trekkes litt for en umiskjennelig følelse av plast og gummi i møte med noen av den nye verdens underverker. Og for en air av amatørteater i oppstillingen av de iherdig overspillende statistene. Men mest for at menneskene publikum er ment å leve seg inn i, ikke klarer å late som om de ser på noe mer spennende enn en greenscreen.