«Men kva hende? Ikkje så mykje. Dei store endringane kom aldri.»

Slik kan man også selge inn ei bok om ti års norsk blogghistorie, som redaktør Kristian A. Bjørkelo gjør i innledningen til antologien «Gi meg en scene! Norsk blogghistorie — ti år med terror, traumer og dagens outfit» (Humanist Forlag).

Det er kanskje ikke tidenes mest helhjertede innsalg av et bokprojekt, men observasjonen er presis nok. Fra tidlig 2000-tall gjorde bloggteknologien det enkelt for alle å publisere det de ville på Internett. Det fikk noen til å tro at vi hadde å gjøre med en revolusjonær kraft som ville endre mediesamfunn og demokrati på grunnleggende vis.

Nettet i sum gjør utvilsomt det, men som «Gi meg en scene!» dokumenterer, var nok bloggingen isolert sett mest revolusjonerende for den relativt lille gruppen som gjorde den til livsstil.

Bjørkelo har selv blogget siden 2003, og underviser i sosiale medier og kommunikasjon ved universitetet i Bergen. I bloggsammenheng opererer han under pseudonymet Mad Mullah Hastur, og vet således litt om bloggingens potensiale for lek med identitet.

I antologien skriver profilerte bloggere som Bjørn Stærk, Heidi Vampus Nordby Lunde, Arne Hjort Hjorten Johansen Bjørn Are Dekodet Davidsen, Kristin @vrangest Oudmayer, Cathrine Eide SerendipityCat Westerbye, Arnfinn WizWoof Pettersen, Martin Bull Gudmundsen og Bjørkelo selv interessant og leseverdig om sine personlige erfaringer med blogging, og om hvordan bloggingen satte sitt preg på nettet og mediesamfunnet i åra fra rundt 2005.

Bull Gudmundsen, nok mer kjent i de brede lag for sin rolle i tv-serien «Heia Tufte!» enn som blogger, fikk diagnosen Aspergers syndrom i 2011. Han skriver i sitt morsomme og velformulerte bidrag i boka at «mine egne interesser dreier seg mye om akkurat meg».

Gudmundsen er absolutt ikke alene om dette, verken i bloggosfæren eller i boka. Flere av bidragene er personlige inntil det narsissistiske, og forteller om hvordan bloggingen ga helt nye muligheter for personlig iscenesettelse og deltakelse i det offentlige rommet.

Det er bokas styrke, men også den største svakhet.

Jeg savner mer av et utenforblikk. Magni O. Fugleruds artikkel om rosablogging er et anslag, men jeg skulle gjerne sett bidrag fra medievitere, teknologiskribenter eller andre som kunne kommentert bloggfenomenet fra utsida.

SELV OM bloggen aldri var i nærheten av å velte de etablerte mediene, hører det for eksempel med til historien at de brede nettmedienes satsing på leserdeltakelse og nettdebatt langt på vei kan tilskrives påvirkningen fra bloggosfæren. Dagens sosiale medier, som Facebook og Twitter, er det heller ikke mulig å tenke seg uten smarte, nerdete bloggere som foregangsmenn- og kvinner.

Slik sett har bloggingens innflytelse vært langt større enn det som kan måles gjennom lesertall.

FLERE AV ARTIKLENE i boka er preget av en vemodig erkjennelse av at bloggingens gullalder ligger bak oss. «Bloggmiljøet er forsvunnet, men bloggen lever fortsatt på ett eller annet vis», skriver Arne Hjort «Hjorten» Johansen, nattevakten som ble en av landets aller beste bloggere, med egne spalter i lokalavisa og i fagbladet Journalisten. Jo, da, bloggen lever, på et vis. Vi er mange som ikke kunne tenke oss en mediehverdag uten.

Men bloggosfæren som vakker idé og subkultur er historie, kannibalisert som den er av mammablogger, mat og mote.

Samfunnsdebatten har migrert til Facebook og Twitter, eller til avisenes modererte debattportaler og nettbaserte tenketanker på høyre- og venstresida.

Og, skuffende nok for dem som trodde bloggingen skulle rive det de foraktfullt kalte MSM, eller mainstream media, ned fra pidestallen: Det er fortsatt det som skrives og sies i de brede, etablerte mediene som legger premissene for mye av samtalen på det sosiale nettet.

HVORFOR det ble slik? Bjørn Stærk, som var tidlig ute som politikkblogger på ytre høyre fløy, skriver at forklaringen kan være at bloggeksplosjonen kom for sent her til lands. I stedet ble Twitter og Facebook som ble møtestedet mellom amatører og profesjonelle i mediebildet. I dag er bloggen død, mener Stærk. Eller, sagt på en annen måte: Alt på nett er blogg, blogg er over alt.

I dag er Stærk hyret som spaltist på Aftenposten.no, og det er fristende å anføre en annen, viktig forklaring på de meningsbærende bloggenes relativt beskjedne posisjon her til lands: De etablerte medienes uvanlig sterke posisjon på nettet. På Aleaxs statistikk over USAs mest populære nettsteder, er CNN øverst blanty redaksjonelle medier, på en 21. plass. På en tilsvarende liste for Norge er VG, Dagbladet, NRK, Aftenposten og TV2 alle innenfor topp 20. Dette er en fundamental forskjell: Redaksjonelle medier er rett og slett mer sentrale i nordmenns nettbruk enn tilfellet er i de fleste andre land.

Trolig er det en viktig delforklaring på at det aldri oppsto et vakuum i den offentlige samtalen på nettet i Norge som bloggene kunne fylle.