Slapp dødsseilas fra Yrsa Sigurdardòttir.

Cathrine Krøger cathrine.kroeger@c2i.net

mandag 18. mars 2013, kl.11:30

«Dødsskipet»

Forfatter: Yrsa Sigurðardóttir
Forlag: Kagge

ANMELDELSE: «Islandske mord er, i tillegg til å være sjeldne, deprimerende stupide», sier Yrsa Sigurdardòttir om den fredelige øya som i snitt har 1,3 drap i året. En statistikk som gjør det vanskelig å skrive realistisk krim.

Et tomt skip

Dette kan være årsaken til at Islands krimdronning alltid bringer overnaturlige elementer inn i bøkene sine. De har til nå hatt en skrekkaktig virkning. Men «Dødsskipet» er skuffende lesning til Sigurdardòttir være. Åpningen er skremmende nok.

En luksusyacht kommer seilende inn til havna i Reykjavík. Om bord skulle det være tre besetningsmedlemmer og en familie på fire, bestående av mor, far og to 12 år gamle tvillingsøstre. Men skipet er tomt, livbåtene er ikke rørt — og det er en uhyggelig stemning om bord i det luksuriøse skipet, med en mystisk tung parfymeduft...

Gjenferd

Sigurdardòttir vender i sin sjuende kriminalroman tilbake til sin gjennomgangsfigur, forsvarsadvokaten Tora Gudmundsdòttir. Hun driver et lite advokatfirma, med en sekretær så udugelig at det er vanskelig å forstå hvordan hun kan jobbe der. Tora får i oppdrag av et gammelt loslitt ektepar å finne ut hva som kan ha skjedd med skipet. De er foreldre til familiefaren på båten, og tar vare på familiens lille toåring, som ble igjen på Island. Den lille jenta gjentar stadig at hun ser moren sin, og munnen hennes er full av vann...

Høy forsikring

Om det ikke er mange mord på Island, har øya nettopp vært gjennom en traumatisk konkurs. Det er ett tema i boka, blant annet gjennom yachtens tidligere eiere: En styrtrik oppkomling som gikk konkurs, og hans unge, vakre, usympatiske kjendishustru. Den forsvunne familien hadde også en overraskende høy forsikring om de skulle bli borte. Parallelt med Toras etterforskning får vi tilbakeblikk fra båtturen som startet i Portugal.

Det er skremmende lesning, også fordi vi vet noe går galt.

Tvillingparet gjentar stadig at de snakker med en dame. Det blir funnet et lik i en fryser, det er rare lukter på skipet. Og etter hvert skjer dramatiske ting. Fryktelige ting. Et slags «lukket rom»-mysterie altså — à la Agatha Christie, eller kanskje Alistair MacLean, hvis plott alltid besto av en isolert gruppe mennesker, hvorav en av dem måtte være den skyldige.

Altfor omstendelig

Hun er god på å skape uhyggestemning, Sigurdardòttir. Og til å legge inn overnaturlige element som ikke nødvendigvis har en forklaring. Hvert kapitel avsluttes med noe uhyggelig, og sånn sett er hun en god spenningssnekker. Men det går så langsomt. Sigurdardòttir har det med å skrive i overkant omstendelig, særlig i dialogene, hun utbroderer bagateller og forfølger løse tråder. I denne boka er det spesielt hemmende.

Avslutningen, derimot, er like overraskende som den er skremmende. Nesten grusom, vil jeg si.

I denne artikkelen

Velkommen til debatt med utgangspunkt i artikkelen ovenfor. Tenk gjennom hvordan du vil framstå i det offentlige rom. Det er ikke forbudt å være anonym. Noen ganger kan det være påkrevet. Men i de fleste sammenhenger framstår en som skriver under fullt navn som mer interessant enn en som vil skjule sin identitet. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre i kommentarfeltet. Hensikten med en debatt er å bidra til å berike ordskiftet i det offentlige rom. Vi vil ikke ha trakassering, trusler og hatske meldinger i våre kommentarfelt.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør

Debattregler