FILM: Visse filmer er spesiallaget for et eldre publikum. Da tenker jeg ikke på «Max Manus» eller Hanekes «Amour», filmer som treffer flere generasjoner. Nei, det finnes også en type sorgmunter komedie der hovedrollene er besatt av seniorer, der målet er å inkludere alle publikummere over 70 og ikke støte noen fra seg med vågal humor eller emosjonelle svingninger.

Som anmeldere behandler vi gjerne disse filmene med silkehansker. Hvorfor? Dels fordi det ikke er så mange av dem. Dels fordi vi er nedlatende uten å merke det. Vi tenker at de eldre må få beholde sine fordragelige gleder. Man oppsøker ikke gamlehjem for å provosere beboerne til å bringe kunsten og menneskeheten framover. De har gjort sitt.

Stjernelag

La meg derfor unngå nedlatenheten ved å si at «Kvartetten» er litt myk i hodet. Filmen er laget av en 75 år gammel regidebutant ved navn Dustin Hoffman, manus er ved Ronald Harwood (f. 1934), bygget på hans drama fra 1999 og forviklingene foregår i sin helhet på idylliske Beecham House, et gamlehjem for operasangere og musikere.

Når jeg skriver at filmen er myk i hodet, handler det mest om filmens komiske og sentimentale side. Billy Connolly har hatt slag og forteller prompevitser når han ikke forsøker å invitere sykepleiere og andre ansatte på sengekos. Maggie Smith er mindre giftig enn i «Downton Abbey» og synes uendelig trist over at tida for stående applaus er forbi. Pauline Collins har en nusselig form for Alzheimers, mens Tom Courteney er den mest balanserte i «kvartetten» og mener han har klart overgangen fra operasanger til «old fart» med glans.

Halvhjertet

Humoren er mild og ganske tannløs, men når kjærligheten bringes på bane, virker det straks mer ekte. Dette stjernelaget av britiske skuespillere vet hvordan de skal formidle en følelse av levd liv. Likevel, som helhet blir dette for mye av et halvhjertet lystspill. Hvorfor velger karakterskuespilleren Hoffman en såpass luftig komedie når han endelig setter seg i registolen?