ALBUM: Det er i sannhet ingen lett oppgave å skulle følge opp en av de sterkeste albumdebutene noensinne her i landet. Men kanskje fordi Kvelertak i utgangspunktet aldri var et spesielt ambisiøst band, synes ikke oppgaven helt umulig allikevel. Mye av magien ligger nemlig nedfelt i selve det musikalske uttrykket.

Kanskje uten at de helt var klar over det, var deres egen Stjernepose av musikalsk hardrock-snop såpass unik og slagkraftig sammensatt at rockfans i alle fasonger og verdenshjørner ønsker en bit av den. Med andre ord, det beste Kvelertak kan gjøre med saken er rett og slett å senke skuldrene og gjøre mer av det samme. Og «Meir» er fremfor alt mer av det samme og, tja - litt mer av alt.

Klassisk Kvelertak

Rammeverket er fortsatt en tøylesløs lek med alt fra black metal og hardcore til punk og classic rock. Helst litt av alt i en og samme låt.
Etter en episk overturelignende sak, er det rett på i godt gammelt slag med «Spring Fra Livet». Hvor umiddelbare riff og melodier smelter sammen med hamrende black metal-trommer, mens Erlend Hjelvik vræler slagordaktige punchlines som «Du må springa fra livet før det tar deg igjen».

«Trepan» følger i samme spor. Det begynner med frenetisk black metal, før refrenget slår deg i fleisen med stor kraft, og senere ender i en progpsykedelia-avslutning som er som snytt ut av nesen på de obskure nederlenderne The Devil's Blood. Nevnte låter sammen med singelen «Bruanne Brenn» og «Snilepisk» er alle klassisk Kvelertak, bunkret opp på et tonn med adrenalin og en totalt uredd holdning til sjangergrenser - «Evig Vandrar» har endog et snev av den eviggrønne traktorrockeren «Cat Scratch Fever» i seg.

Mer nyansert

Det som kanskje i størst grad skiller «Meir» fra debuten, er instrumenteringen og arrangementene. Særlig i de mer langstrakte låtene som kommer mot slutten. Det er rett og slett mer for ørene for de som liker å sette seg ned med headset og lete etter finurlige detaljer. Kvelertak har tre gitarister og det høres godt i både harmonier og de mange heftige solopartiene. Sjekk for eksempel det Metallica-aktige brekket i «Månelyst».

Enkelte vil kanskje hevde at debuten har sterkere enkeltlåter, men det er ikke viktig i denne sammenhengen. «Meir» har et større musikalsk spenn, en mer utbrodert produksjon og mer nyansert dynamikk. Enkeltprestasjonsmessig er den også  sterkere - for eksempel synger Erlend Hjelvik bedre enn noen gang. Vi snakker en totalpakke som er helt suveren.

Meir Kvelertak er mer av det gode.