FORLEDEN var jeg på det årlige seminaret til SKUP; Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse, for å debattere den svenske TV-dokumentaren "Blodracet" I den grad slike seanser kårer vinnere og tapere, var det ganske klart at jeg ikke akkurat vant den debatten.

- Du bare sitter her uten å reagere på det som nå legges fram. Når skal Dagbladet og de andre norske mediene ta dette med Bjørn Dæhlie og doping på alvor, spurte en irritert journalist fra salen og fikk høylydt applaus.

For da hadde Nils Hanson, debattens svenske gjest, fortalt oss at han ikke angret noen ting og at det forøvrig snart kommer et nytt program med avsløringer om de egentlige blodverdiene til Bjørn Dæhlie.

Og var ikke nyheten om at svenskene satt på enda flere kompromitterende opplysninger i seg selv et fellende bevis på at den norske skilegenden var skyldig?

NETTOPP Hanson burde vite sånt. Han sitter som sjef i "Uppdrag Granskning" den redaksjonen i Sveriges Television (SVT) som hadde ansvaret for denne dokumentaren.

Da en fortvilet Dæhlie etter visningen snakket om et rettslig etterspill på den klebrige omtalen han fikk i "Blodracet", var Hanson ganske kul:

- Vi er veldig sikre når det gjelder Bjørn Dæhlie, sa han.

Det er etter applausen å dømme mange av Norges ivrigste gravende journalister også; i likhet med alle de anonyme innsenderne i kommentarfeltene på nettet, pluss den langt fra anonyme finske sjefsvindleren Kari-Pekka Kyrö.

DET var jo en lapp fra Kari-Pekka med blodverdier målt under et verdenscuprenn i Lathi 1997 som var utgangspunktet for denne famøse TV-dokumentaren. Den gang var Kyrö både påtroppende finsk landslagstrener og sekretær for den lokale helsesjekken av verdenseliten i langrenn. Noen år seinere var han bare landslagstrener og svindler:

- Et journalistisk unikt materiale, sa Hanson om lappen han fikk fra Lathi, selv om Dagbladet.no allerede for 12 år siden publiserte lista over norske blodverdier fra omtrent samme tidsperiode som tildels var enda høyere. De var til og med rapport inn av løperne selv uten at det ble sett på som noe avslørende og farlig materiale. Ganske enkelt fordi både utøvere, leger og ledere i miljøet lenge har visst at  blodverdier er noe som varierer både individuelt og etter forholdene under prøvetakingen.

Det er mangelen på denne helt nødvendige problematiseringen som gjennomgående svekket SVT sin dokumentar, men en sjuskete TV-dokumentar er ikke temaet her:

•• Nå gjelder det hvorvidt du må være naiv for å tro at det fantes rene løpere i verdenseliten i langrenn også i de svært dopingbelastete 1990-årene.

Eller om du fortsatt synes det er ok mot skiløperne å dokumentere løgn og bedrag før  jukselappen inneholder navnet til Bjørn Dæhlie eller hvilken som helst norsk eller svensk mannlig eller kvinnelig langrennsstjerne som har hatt blodverdier over henholdsvis 17,5 og 16.

HER er det viktig å presisere at hverken Nils Hanson eller SVT har beskyldt Bjørn Dæhlie for å ha dopet seg. De har bare latt noen andre si at det hadde vært umulig for ham å vinne uten dop. Så kan du tenke resten selv.

Akkurat der begynner den etiske utfordringen for hver enkelt av oss som måtte tro at Bjørn Dæhlie var så god at hele den eventyrlige karrieren hans bare var juks. Eller for journalister med ambisjoner om å avsløre den egentlig historien bak den norske dominansen i skisporet fra 1991 til i dag.

Men finnes det hverken dokumentasjon eller indisier for mistroen, kan det jo være at det er selve tvilen det er noe i veien med.

Kanskje nettopp det er å ta både Bjørn Dæhlie og doping på alvor.


PS) SVT-sjefen Nils Hansson har tilsynelatende begynt å tvile litt på sitt eget gjenværende materiale om Bjørn Dæhlies blodverdier. Til Dagbladets papirutgave i dag sier han at dette blir en slags oppfølging av "Blodracet" for å imøtegå reaksjonene og til dels tilføye nye opplysninger.
- Denne vil nok ikke vekke like store reaksjoner, mener Hanson om sin egen nye dokumentar som kommer seint i april.