FILM: Den har sine feil. Men «Jack the Giant Slayer 3D» har noe som er mangelvare hos andre filmer ute i samme familieforlokkende ærend: Sann eventyrlighet.

Sug i magen

Filmen er basert på eventyret «Jack og bønnestengelen» og hadde ikke dødd av å få beholde den norske tittelen. Fattiggutten Jack (Nicholas Hoult) blir skjenket noen rare bønner av en mystisk munk. Prinsesse Isabelle (Eleanor Tomlinson), datter av kongen (Ian McShane) i Jacks hjemland, vil vekk fra det overbeskyttede livet på slottet. Den sortkledde adelsmannen Roderick (Stanley Tucci) er travelt opptatt med onde intriger, slik sortkledde adelsmenn har det med å være. Snart fører omstendighetene de tre sammen, mens en magisk bønnestengel vokser opp til et himmelrike der kjempene bor.

3D-formatet har flere ulemper enn fordeler, men det er ikke til å komme unna at det øker suget i magen når helter og skurker klatrer opp og ned og holder på å falle ned fra en steroidestor stilk. Ekstremsporten foregår i et filmunivers som både er livlig menneskelig og deilig arkaisk.

Brutalitet

Filmen styrer unna de verste krampemoderniseringene og skaper en verden som er lettfattelig, men virker fremmed og forgangen. Den drevne regissør Bryan Singers sans for håndverk, stofflighet og konsekvens, og dryppene av barsk brutalitet, er med på å holde publikum våkne og kan nok få små barn til å trenge en forelder å holde fast i.

De detaljrikt dataanimerte kjempene tyder på at Singer har hatt et budsjett med armslag. Da er det utilgivelig at «Jack the Giant Slayer 3D» ikke er bedre gjennomført visuelt. Våpen og rustninger virker plastaktig vektløse, klærne ser ubrukte ut. Dramaturgien snubler litt. Femmeren gis under tvil. Men den skjenkes en film som med innlevelse og energi tar publikum med til et magisk sted, fjernt fra byens larm.