FILM: Tenk at siste teknologiske skrik og steinalderske brøl klinger så vakkert i harmoni. Tittelfamilien i «Croods» er huleboere i en oppdrømt urtid. Pappa Crood (Atle Antonsen) er mest opptatt av å dælje til enhver pelskledd og sagtannet fare som truer og ellers passe på at familien ligger i skjul stort sett døgnet rundt.

Det er en livsstil som går dårlig sammen med pubertet og behovet for å finne seg selv, og tenåringsdatteren Ipp mener at nå kan det være nok beskyttelse. Og snart sørger noen like rastløse kontinentalplater for at hulen er historie, og familien må begi seg ut i verden for å finne et nytt tilholdssted.

Utålmodig

I racet mellom animasjonsfilmprodusentene må Dreamworks sies å ha halset etter Pixar en stund. Med «Croods» bringer de ut det tungste skytset de har, og lar snurrende, flygende kameraer og ville fluktsekvenser fra forskjellige farligheter vise publikum det meste som er mulig å få til med dataanimasjon i 2013. Filmen er rask, utålmodig, iblant for brå og krapp i vekslingene, fylt til randen med action. Det er som om den stadig bevegelige visuelle stilen er utviklet spesielt for å skildre det årvåkne og dyrelignende huleboerlivet.

Følelser til sist

Men her er også rom for tøff, fysisk humor i Bippe Stankelbein-tradisjonen, og veldige naturpanoramaer fra en frydefullt fantasirik steinalder med en flora og fauna som virker fostret av sterke hallusinogener. Og, langt om lenge, følelser. I en familie der kjærlige kilevinker er den foretrukne formen for kommunikasjon, tar det sin tid før medlemmene klarer å manne og kvinne seg opp og erkjenne at de er glade i hverandre.

Den indre prosessen er ikke fryktinngytende original, men den lykkes i å gi filmen en egenvekt, som kommer oppå de betydelige mengdene stein.