ALBUM: Det var langt fra noen selvfølge at dette albumet skulle bli til.

På «Angles», den to år gamle forløperen The Strokes ga ut etter en lengre pause, er det som man kan høre likegyldigheten når bandet står i studio og gjør kompet, mens sanger og hovedlåtskriver Julian Casablancas spiller inn vokalen et helt annet sted.

Heldigvis ble «Angles» bare en parentes i The Strokes-historien, og ikke noe punktum. For nå har Casablancas funnet veien tilbake til resten av gjengen, og det høres.

«Comedown Machine» låter både fokusert, engasjert og energisk - ja, direkte inspirert!

Produksjon på stell

Det starter forfriskende med varme, dempede gitarrytmer og mild vokal i «Tap Out», som plasserer seg et sted mellom Fleetwood Mac, Phoenix og velkjente Strokes-takter.

Etter en periode med trøblete produsentsamarbeid, er det en glede å høre at lydbildet sitter som et skudd, i en fyldig og varm utgave som passer bandet svært godt.

Rolige høydepunkter

Det er også påfallende at flere av de beste sporene er ganske så nedpå. I «80?s Comedown Machine» minner Casablancas mest av alt om Yo La Tengos Ira Kaplan, hviskende over et naivt orgelmønster, myk bass og en forsiktig, stakkato gitarmelodi.

Avsluttende «Call It Fate, Call It Karma» er på sin side et gullkorn av en kuriositet, som med sin bløte gitar, eksotiske rytme og 50-tallssound kunne vært hentet rett ut av en Jim Jarmusch-film.

Det hele balanseres med kjappere låter av klassisk Strokes-merke, som punka «50/50» og den boblende singelkandidaten «Happy Ending». «Welcome To Japan» viser slektskapet til 2000-tallets danserockbølge, men med en eleganse som fjerner datostempelet.

Dermed beviser The Strokes en gang for alle at de er fullt kapabable til å oppdatere seg uten å miste magien. Så gjelder det bare å holde på den følelsen.