FILM: Det danske lasteskipet MV Rozen befinner seg i Det indiske hav, på vei mot havn i Mumbai. Sola steiker og kokken Mikkel (Pilou Asbæk) snakker på telefon med kone og datter. Hjemme i Danmark finner vi også Peder Ludvigsen (Søren Malling), sjefen i rederiet som eier skipet. Vi ser Peter overta for en underordnet og forhandle i havn en stor kontrakt med besøkende fra Japan. Han er fåmælt, men beinhard og effektiv. Sparer selskapet for millioner.

Deretter hopper filmen bukk over selve kapringen. Ingen spenningsoppbygning på åpen hav. Først følger vi Peter, han får vite om kapringen, setter i gang krisehåndtering. Ombord på Rozen sitter mannskapet på kne med geværmunninger i nakken og ropende pirater rundt seg. Mikkel skubbes ned i messa og får beskjed om å lage mat.

Kompakt

Peter hyrer en britisk konsulent med militær bakgrunn for å gi råd. Det aller viktigste, sier eksperten, er å innkalle en utenfra til å forhandle med piratene. Som forventet overmannes Peter av troen på egne evner, iblandet et sterk ansvarsfølelse: Han vil forhandle selv.

«Kapringen» er et kompakt drama fra start til slutt. Den klaustrofobiske følelsen er intens. Som nordmann blir man misunnelig: Hva er det med disse danskene? Hvorfor er de stadig i stand til å imponere oss? Hjernen bak «Kapringen» er Tobias Lindholm, et ukjent navn i Norge, hvis du ikke leser rulletekstene på «Borgen», der han har vært en av hovedforfatterne. Han står også bak det hardtslående fengselsdramaet «R», som minner en god del om franske «Profeten».

Proffe amatører

Lindholms motto er at virkeligheten bestemmer. Sammen med sitt eminente team av filmarbeidere strekker han seg etter det ultimate dokumentariske uttrykk. Under dekk på Rozen er det skittent, svett og nervøst. På det klamme styrerommet i Danmark prøver man å holde hodet kaldt. Kaprerne krever store summer, Peter tilbyr dem småpenger, etter råd fra konsulenten (spilt av debutanten Gary Skjoldmose Porter, som har erfaring fra virkelige gisselforhandlinger).

Dagene og ukene går. Filmen lar oss ta del i danskenes prøvelser, først og fremst kokken og sjefen, plettfritt spilt av Asbæk og Malling, begge kjente ansikter fra nevnte «Borgen». Vi kommer i liten grad under huden på kaprerne. Vi inviteres ikke til å tenke på den sosiale situasjonen i Somalia. Det er en annen film.

Min eneste innvending er at en dramatisk scene på slutten kan virke vilkårlig. Et tilfelle av unødig ondskap som ikke høyner realismen, selv om scenen er rystende nok.