Hvis jeg var ikke-vestlig innvandrer bosatt i Norge, og tatt inn i peisvarmen av debattredaktørene i Akersgata, ville jeg dratt stigen opp etter meg fort som bare faen. Hvorfor bruke masse energi på å hjelpe andre, som tilfeldigvis har en hudfarge mistenkelig lik din egen, over veien? Mel din egen kake! Og hvorfor må den absolutt være så klissete og ekkel og altfor søt og solgt over disk i Tøyengata? Nei, mel heller den du selv synes er best.

Hvis jeg var ikke-vestlig innvandrer, ville jeg hørt på Karpe Diem. Og trykket på «stop»-knappen om jeg om jeg innerst inne syntes det var popræpp og satt på no? Eazy E i stedet. Hvis jeg var innvandrer, ville jeg skrevet en «innvandrerroman» inspirert av Zadie Smith og «Jag är Zlatan». Jeg ville ledd hele veien til banken når den ble snappet opp av bokklubbene, mens jeg skålte i hvitvin med mine etnisk norske forlagsredaktører på Litteraturhuset.

Hvis jeg var mørk i huden, ville jeg stått på Latter og liret av meg Russell Peters-materiale kjørt gjennom Google Translate til jeg ble grønn som en krølla femtilapp i trynet, og deretter dratt hjem og pult en blondine. Hvis jeg var ikke-vestlig innvandrer på Kon-Tiki-fest i Moods of Norways lokaler, avdeling L.A., med rød kjole og perleøredobber ville jeg spilt spillet og vært meg selv 110 prosent hele veien inn til SMK. Hvis jeg var ikke-vestlig innvandrer og såpass privilegert at jeg fikk ytre meg i avisa, ville jeg brukt spalteplassen på noe annet enn begreper som i 2013 bør forbeholdes kosmetikkbransjen (les: hudfarge). Jeg ville faktisk krevd det.

Hvis jeg var deg, Abubakar Hussein, ville jeg krevd at Dagbladet neste uke skal trykke en tekst du har skrevet om TV3s storsatsing «Hele Norge baker». Hvis jeg derimot var ikke-vestlig innvandrer, bosatt i på asylmottak i Utkant-Norge, uten å kunne språket, krigstraumatisert fordi jeg kom fra et land med stammekriger og uten infrastruktur, fra en familie med åtte generasjoner som ikke engang har ordet «utdanning» i vokabularet, ja, da ville jeg sannsynligvis trodd både på flygende spagettimonstre i orientalsk drakt og khat-plantens fortreffelige medisinske effekt. Men det er en helt annen historie, og den bør skrives av en som nøye har studert de samfunnsøkonomiske strukturer på et universitet, og ikke av en som har gått ordspillinja på Westerdals.

P.S. Jeg hater også rasisme.