LONDON (Dagbladet): Å vandre gjennom «David Bowie is», den store, retrospektive utstillingen i Victoria and Albert Museum i London som åpnet i går, er å bli minnet om noe det kunne være lett å miste av syne i årene David Bowie holdt seg unna rampelyset, eller for den saks skyld under hans kunstneriske ørkenvandring på siste halvdel av 1980-tallet og deler av 1990-tallet:

At vi har å gjøre med et av rockhistoriens aller største kunstfenomener, med den sanne mesteren i kunstnerisk iscenesettelse, og med et helt udiskutabelt rock'n'roll-geni.

I EN TID da popkulturen er traust som faen, kan det synes som om lengselen etter noe av det engelskmennene kaller «art rock» igjen er temmelig sterk, og forløses med et høyspent smell i kraftfeltet rund den gamle ringreven David Jones, født i Brixton i 1947.

På «David Bowie is» støter man på gamle kjente som Ziggy Stardust, Aladdin Sane, The Thin White Duke, Major Tom og en lang rekke andre ekstravagante kreasjoner fra mannen som kanskje mer enn noen andre krysset grensene mellom rock og kunst, og som gjennom sin lek med identitet, roller, sjangre, stil og seksuell tilhørighet utfordret rockens grunnidé om autentisitet.

Lady Gaga? Ikke et triks i boka der som ikke Dame David gjorde mye bedre, til uendelig mye bedre musikk, for 30 år siden.

Bowie er, som det står på et skilt med et sitat fra «Space Oddity», floating in a most peculiar way. Men at David Jones og David Bowie ikke er samme person, er noe mange fans har vanskelig for å forstå, forteller kurator Geoffrey Marsh til Dagbladet:

- Vi møter fans som snakker om David Bowie som om han var et menneske, men David Bowie finnes jo ikke.  Mennesket, og den juridiske personen, heter David Jones. David Bowie er en konstruksjon. En konstruksjon som på mange måter går rett til hjertet av postmodernismen. Det har slått meg hvor lite Bowie-fans ser ut til å ha felles. Alle har sin egen Bowie. Alle tenker ut sitt konsept. Bowie er et speil.

- Og slik er det jo; Mick Jagger er bare én ting, David Bowie er mange.

At Bowie skulle bli feiret og revitalisert på denne måten, var på ingen måte opplagt sist vi hørte fra ham. Det var ikke Bowies beste år, 2004. Først var det den famøse kjærlighet-på-pinne-i-øyet-affæren under Norwegian Wood-festivalen, og bare en drøy uke seinere fikk han et hjerteinfarkt bak scenen etter en konsert i Tyskland. Siden ble det stille fra mannen med de mange maskene. De siste årene har han levd tilbaketrukket liv med kone og datter i New York, og vi var mange som trodde vi hadde sett ham for siste gang.

Men plutselig, og gledelig overraskende, er Bowie tilbake.

Halve Oslo er nå tapetsert med plakater for hans nye album, «The Next Day», som mot alle odds topper listene i 40 land. (Dagbladets anmeldelse kan du lese her.) Samtidig er «David Bowie is» omfattet av enorm interesse. Da Dagbladet var på lukket pressevisning tidligere i uka, snodde køen seg gjennom en hel fløy i museet, og det blir neppe bedre framover. En begeistret museumsdirektør, Martin Roth, kunne fortelle at forhåndssalget har slått alle rekorder, med mer enn 50.000 billetter allerede solgt til utstillingen som holder åpent fram til 11. august.

Kuratorene har hatt tilgang til Bowies enorme personlige arkiv, og har valgt ut mer enn 300 objekter, deriblant håndskrevne tekster, originale kostymer, klær, fotografier , film, musikkvideoer, scenedesign og Bowies egne instrumenter.

Her får man se alt fra video og musikk på gigantiske storskjermer, via originale antrekk som den spektakulære, stripete drakten designet av Yamamoto for «Aladdin Sane»-turneen og Ziggy Stardust-kostymene designet av Freddie Burretti i 1972,  visuelt materiale som Brian Duffys originale fotografier til «Aladdin Sane»-omslaget, original albumkunst og scenedesign, til ark med oppklippede tekstbrokker inspirert av William Burroughs' cut-up-teknikk, Bowies egne håndskrevne tekstutkast, settlister og dagboksnotater.

Utstillingen er, mer enn noe annet, en dokumentasjon av Bowie som visuelt ikon. Den er spektakulært designet, i tett samarbeid med konsert- og teaterdesignere, og med designeren Jonathan Barnbrook, som står bak omslaget på «The Next Day», utstillingskatalog og mer.

Jeg spør Geoffrey Marsh, som har kuratert utstillingen sammen med Victoria Broakes, hva som ellers har vært de største aha-opplevelsene under arbeidet:

- For det første den utrolige, totale kontrollen Bowie har. Det var sjokkerende å se arkivet hans. Det er komplett, alt er der. Mens de fleste artister sitter ved svømmebassenget og surrer, har Bowie total kontroll.

- For det andre at han er en total arbeidsnarkoman. Noen har visst regnet ut at Bowie har opptrådt hver 11. dag gjennom 30 år. Arbeidsmengden er enorm. Folk tror han har sittet i New York og tvinnet tommeltotter, men Bowie jobber hele tida.

Hovedpersonen selv ville ikke involvere seg i arbeidet med utstillingen.

- Folk som kjenner ham, forteller at David Jones er en ganske privat og sjenert person.  Jeg tror en av grunnen til at han ikke ville involvere seg, var et ønske om ikke å framstå som forfengelig.

Kuratorene har aldri møtt Bowie, eller snakket ham. Det tror Marsh kanskje var like greit:

- Da vi så arkivet og snakket med arkivaren tenkte vi at dette er litt ... rart. Vi innså at vi kunne ikke gjort det i samarbeid med ham, om han så hadde villet. Han er så kraftfull, så kontrollerende.

Om Bowie selv vil dukke opp på utstillingen?

- Vi håper jo det. Han må jo det, det forventes av ham. Og nettopp derfor gjør han det sikkert ikke. David Bowie går alltid mot strømmen.