FILM: I en scene i «G.I. Joe: Retaliation» kjemper maskerte helter med maskerte skurker mens de henger på line over et snødekket juv i den sørøstasiatiske fjellheimen, etter at en fluktmanøver ikke gikk som planlagt.

Det er filmens mest grasiøse actionscene, en dødsballett i luften. Men den varer og varer, og rekken av motstandere som møter sitt endelikt ved å få linen kuttet og forsvinne i mørket, slik at regissør Jon M. Chu får gitt publikum følelsen av at 3D-brillene var verd investeringen, er uten ende. Følelsen av dataspill, av maniske repetisjoner av en bestemt øvelse, er overhengende.

Gamle leker

Og aldri mer enn i begynnelsen, når aktørene presenteres med kodenavn og kampferdigheter på store skjermbilder. «G.I. Joe»-filmene, årets film såvel som forløperen «G.I. Joe: The Rise of Cobra» er egentlig basert på leking slik det var dengang da skjermer var sjeldne og rare og den som skulle illudere krig, måtte bevege en dukke med hendene og si piuu piuu.

Småguttaktig

For amerikanske barn var G.I. Joe-dukken en av de barskeste minisurrogatene, og en god del småguttaktig glede er bevart i «G.I. Joe: Retaliation». Særlig Jonathan Pryce, i en dobbeltrolle som presidenten og hans onde duplikat, og Ray Stevenson som skurkesidens fikser Firefly, har en fin, typete karisma.

Det er deres organisasjon, Cobra, som står bak når spesialstyrken G.I. Joes blir nær utslettet av sine egne, og det blir opp til Roadblock («The Rock» Johnson) og to medsoldater å avsløre komplottet.

Trenger voksne

Men mye av filmen er for mekanisk, for våpenfetisjistisk, for glatt i omgangen med sine egne klisjeer. Plottet er for folksomt: Tilslørede kampmaskiner med navn som My Little Ponies fyker hit og dit og er snart på den ene siden og snart på den andre. Den ligner en overivrig barnelek. Som mye barnelek har den sin sjarm, men også behov for at det er voksne til stede og setter grenser.