Det finnes en snusfornuft som forteller at ingenting egentlig endrer seg i Norge, uansett hvem som vinner valg. Mulighetene for Norges aller første mørkeblå Frp/Høyre-styre utløser helst bare gjespende betraktninger fra ringrevene i kommentariatet. Regjeringer kommer og går. Den norske modellen består. Tror de.

Fraværet av kritisk nysgjerrighet som følger av denne verdensvante posituren utnyttes til fulle i Høyres nye fortelling om Høyre. Partiet er liksom blitt helt tannløst og ufarlig. Klassekampen forkynner nå at «Høyre freder sykelønna» (28.2.2013).

Snusfornuften seiret i svensk opinion før valget i 2006. Glemt var Moderaternas partileder Fredrik Reinfeldt sin grunnholdning til velferdsstaten: Den har gjort svenskene «mentalt handikappede og indoktrinerte». Mange tok retorikken på alvor da han lanserte Nya Moderaterna som Det nya arbetarpartiet og sverget troskap til den svenske modellen.

Samme ekstreme forvandling gjennomgår ekstremliberalister i Norge. Det er ikke så mange år siden Høyres Torbjørn Røe Isaksen ga den norske modellens velferdsstat skylden for intet mindre enn «stakkarsliggjøring, klientifisering og undergraving av arbeidsmoralen». Han ville «sjokkstarte en reell debatt om den sosialdemokratiske velferdsstaten, klientsamfunnet, offermentaliteten» (Morgenbladet, 26.5.2005).

Det modige i denne «reelle» debatten går alltid ut på å mistenkeliggjøre vanskeligstilte grupper. For noen år siden likte Røe Isaksen å gjøre et stort nummer av at Norge siden 1992 hadde fått «115 prosent økning i uføre 18 og 19-åringer». Han utmalte disse ungdommene som «den største velferdsutfordringen vi står overfor» (NRKs «Her og nå», 6.10.2010).

Antall uføre 18- og 19-åringer det året var 976. Økningen siden 1992 skyldtes i hovedsak tunge diagnoser som paranoia og alvorlig personlighetsforstyrrelse. Røe Isaksens omsorg for disse unge menneskene begrenset seg til å kalle dem vår største velferdsutfordring. Hvorfor denne pekefingeren?

I Sverige lanserte Nye Moderaterna sin kamp mot de trygdede som en kamp mot «utanförskapet». Slagordet var «det ska löna sig att arbeta». I Norge kjemper Høyre nå mot «utenforskapet» under slagordet «det skal lønne seg å jobbe». Slagordet bærer i seg den elitistiske påstanden om at mange mennesker er sykmeldte eller erklært av legen som medisinsk uføre fordi «det lønner seg». Dette er nettopp det nedlatende øvrighetsblikket - med tilhørende maktutøvelse - velferdsstaten ble utviklet for å frigjøre oss fra.

«Det skal lønne seg å jobbe» er besvergelsen til en politisk strategi, for å innprente folk flest en følelse av at det er noen der nede som snylter på oss. Man forsøker å etablere en moralpanikk, som skal skape etterspørsel etter Høyres svar, her formuler av Røe Isaksen: «Arbeidsføre mennesker som nekter å bidra må regne med reduksjoner i, eller bortfall av, offentlige ytelser».

I det nye høyresverige har de syke som «nekter å bidra» blitt rammet av kraftige innstramminger i tilgangen til trygder de før hadde rett til. Adgangen til uføreytelser er blitt den mest innskrenkede i OECD, samtidig som 70 000 mennesker er kastet ut av sykelønnsordningen.

Hvor farlig kan det være å stramme inn sykelønnsrettighetene i en solid velferdsstat? Slik tenkte mange i Sverige også. I dag vet vi hva «arbeidslinjen» til Nya Moderaterna betydde i praksis.

Tidligere lastebilsjåfør Jan Gustafsson har ødelagte nyrer etter langvarig diabetes, og må gjennomgå dialyse fire ganger i uken, totalt 20 timer. Han har bare 13 prosent syn på øynene. Han er lenket til rullestol permanent på grunn av en nervesykdom som gir store smerter i bena. Legen sier at han ikke kan arbeide. Dette overprøver statens byråkrater under den nye arbeidslinjen. Denne mannen skal tvinges ut i arbeidslivet. Han får ingen sykepenger, ifølge Aftonbladet.

Har du en muskelsykdom som gjør at du ikke kan holde hodet oppe? Ingen sykemelding i høyresverige. Arbeidsformidlingen fant imidlertid ingen jobb Per Sköld kan utføre liggende. Da SVT tok opp saken hans, forsvarte Moderaternas minister de nye sykelønnsreglene: «Det var absolutt nødvendig å sørge for at mennesker som kan arbeide kommer tilbake i arbeidsmarkedet.»

Tidligere næringsdrivende Anki Petterson er rammet av flere hjerteinfarkt, har diabetes og kan knapt bevege seg på grunn av en ryggskade. Hun må ha hjelp til å komme seg på toalettet. Både allmennlegen og hjertelegen sier hun ikke kan arbeide, men det svenske Nav (Försäkringskassan) overkjører medisinerne. Hun skal tvinges ut i arbeid. «Hvilken arbeidsgiver kommer til å hjelpe meg på toalettet?» spør Petterson, etter å ha prøvd saken for retten og tapt.

Høyres programutkast sier ingenting om å frede sykelønnen. Til gjengjeld lover partiet å «gå gjennom dagens velferdsordninger for å sikre at de oppmuntrer til aktivitet og arbeid,» under mottoet «det må lønne seg å jobbe». Formuleringen gir solid ryggdekning for å stramme inn sykelønnsordningen den dagen den politiske anledningen byr seg.

En ivrig tilhenger av sykelønnskutt, Oslo Høyres Torbjørn Sølsnæs, sier det slik: «Programmet slår fast at man skal gjennomgå alle velferdsordninger slik at det skal lønne seg å jobbe. Det er en bra formulering, og hva man legger i det er det ulike meninger om» (Klassekampen, 1.3.2013). Og Torbjørn Røe Isaksen understreket på TV 2 ett år før stortingsvalget at hvis sykefraværet igjen skulle gå opp og opp, «så må man igjen vurdere hvilke virkemidler man skal sette inn» («Harde fakta», 26.9.2012).

Høyre kopierer Moderaternas dobbeltspill: De går til valg på å være velferdsstatens bestevenn, men sikrer samtidig ryggdekning for å gjøre det motsatte når de vinner makten. Torbjørn Røe Isaksen forsøker å vri seg unna denne realiteten ved å hevde at en slik sykelønnsgaranti er det ingen partier som gir (nrk.no, 15.3.2013).

Vel, Arbeiderpartiets programutkast lover å «Opprettholde arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen». Hvis Røe Isaksen mener det er villedende at sykelønnsordningen står på spill ved valget, kan han vel bare få Høyres landsmøte til å vedta samme sykelønnsløfte som Arbeiderpartiet?