FILM: Så her er en nøtt. Hvordan lage en film om en liten jente som tvinges til å bli soldat i borgerkrigen i et ukjent afrikansk land, om barn som dreper og blir drept, uten at selve temaet gjør den øredøvende, uutholdelig?

Regissør Kim Nguyen danser på en dirrende line med «Rebell», men lykkes med den nær umulige oppgaven. Kanskje har det å gjøre med at filmen hans er så innadvendt, drømmende på sin måte, at den handler om hovedpersonen Komonas reaksjoner like mye som hva som faktisk skjer med henne.

Snev av sivilisasjon

Det betyr ikke at «Rebell» ikke er en vond film å se. Naturligvis er den det. Men den er var og drømmende, og klok og nyansert i skildringen av menneskene i filmen og hvordan de forsøker å beholde et snev av sivilisasjon i en situasjon som gjør sånt veldig vanskelig.

Landsbyen til Komona (Rachel Mwanza) angripes av opprørshæren. Selv tvinges hun til å skyte sine egne foreldre før hun innrulleres i hæren. Moren og faren forfølger Komona som tause spøkelser, når hun plutselig får status som synsk heks og en beskyttelse hun aner vil være kortvarig, når hun møter albinoen Magicien (Serge Kanyinda) og opplever en allianse som kanskje kan vise seg å være noe mer og dypere.

Verdensvant og uvitende

Spørsmålet om hvor mye omsorg slike som Komona og Magicien kan tillate seg, hvor mye ansvar de kan ta for andre før det blir dumdristig, stilles konstant, men taust og indirekte i «Rebell». Han tar sjansen, og får henne til å våge det samme. Enn så lenge.

På hver sin måte kombinerer de to en ram realisme med en slående uvitenhet. De styres av usentimental verdensvanthet i det ene øyeblikket, overtro og gamle normer det neste. Det er et filmatisk univers som overbeviser, og som fyller tilskueren med lettelse over å være født her og ikke der.