FILM: Barnebarn som besøker besteforeldre på gamlehjemmet, bør bringe med seg en eske Sfinx-konfekt og et stykke skikkelig konversasjon. De bør ikke finne frem toneleiet og ordforrådet de ville brukt overfor en seksåring. Begge typene har sine korresponderende kategorier blant filmskapere.

Det er nemlig en mikrotrend å lage feelgoodfilmer, fifty-fifty komedier og tåretvingere, med seniorer forrest på scenen, der humoren har å gjøre med at dilemmaer og nevroser som ofte forbindes med andre livsfaser, som forelskelse og sex, entrer en hverdag som ellers for det meste handler om skrale hofter.

Frenetisk entusiasme

Franske «Hva om vi alle bodde sammen» og britiske «The Best Exotic Marigold Hotel» var slike filmer, enkle, men kloke på sitt vis, med grånende hovedpersoner som kunne være både livserfarne og latterlige, som folk som kjent er iblant.

Med «Sang for Marion» blir samme tendens brakt til sin infantiliserende ytterste konsekvens. Sentralt står Marion (Vanessa Redgrave), en elsket og utadvendt kreftpasient med lidenskap for korsang, og den tilkneppede ektemannen Arthur (Terence Stamp), som synes korets frenetiske entusiasme er noe nær uutholdelig.

Leve i nuet

Selvsagt er det Arthur som, etter Marions død, må lære å bryte ut av mønsteret, gi seg hen, leve i nuet, alt det der. Men som tilskuer er det vanskelig ikke å dele Arthurs ønske om at de manisk smilende kormedlemmene må snuble i sine egne rullatorhjul før de gjennomfører ideen om å rappe offentlig. For gamlingene i «Sang for Marion» er først og fremst nusselige, slik YouTube-katter og Facebook-babyer er det.

Når pensjonister synger «Let's Talk About Sex» fremstilles det som hysterisk frekt og festlig, fordi det kommer fra den kanten, liksom, selv om dette er mennesker som med overveldende sannsynlighet faktisk har hatt et sexliv. Det føles kalkulert og nedlatende.

Furet, værbitt

Når de får kommet seg unna de gale hordene med noteark og bakovercaps, får Stamp og Redgrave ro til å skape et forhold som er vakkert i sin banale dynamikk. Stamp er furet, værbitt som ingen annen, det er et ansikt som er godt egnet for en historie der sårbarheten sakte skal piple frem som sevje fra en trestamme. Øyeblikkene i «Sang for Marion» som treffer, er takket være ham.

I et fint lite blaff av et biplott går den evig oppstemte kordirigenten (Gemma Arterton) fra smil til tårer og tilbake igjen, når hun har blitt dumpet for N'te gang og frykter at hennes gemytt og måte bare fungerer sammen med folk med den ene foten i graven og den andre i støttestrømper.

Men så lyder igjen det gruoppvekkende en-to en-to-tre-fir.