FILM: «Den lidenskapelige fiolinisten» er som en stor dropspose. Om det er en god ting, avhenger av forholdet ditt til drops i stort antall. Det er en dropspose som også inneholder død og desperasjon. Og det er nettopp den makabre basstonen, mannen med ljåen som venter i rosenbuskene, som holder det hele fra å føles for sukret.

Syv fabler

Den fransk-iranske tegneserieskaperen og regissøren Marjane Satrapi, som stod bak suverene og selvbiografiske «Persepolis», forteller her om fiolinisten Nasser Ali (Mathieu Amalric), som av uutgrunnelige årsaker begår selvmord i femtitallets Teheran. Et tilbakeblikk rettes mot de syv dagene som ledet opp mot selvmordet og gjør dem til syv små fabler som til sammen blir historien om Nasser Ali og familiens liv.

Den tristeste skjebnen tilhører ikke Nasser Ali, men kona Faringuisse (Maria de Medeiros), som gifter seg med ham i troen på at han vil komme til å elske henne, uvitende om at ektemannen for alltid er fortapt i forelskelsen i henne han ikke fikk.

Hyperromantisk

I større grad enn den også stiliserte «Persepolis» er «Den lidenskapelige fiolinisten» et melankolsk eventyr, som eksisterer i en estetisk mer enn en geografisk og historisk virkelighet. Filmen er pyntet til trengsel og basert på en hyperromantisk idé om at bare stor kjærlighet, fortrinnsvis ulykkelig, kan inspirere til å lage stor kunst. Den norske tittelen understreker dessverre svulstigheten som sniker seg inn, ulikt originaltittelen «Poulet aux prunes», «Kylling med svisker».

Satrapi er leken, hun er på ingen måte bevisstløs i sin ihuga bruk av klisjeer, men litt for forelsket i dem. Iblant blir det rent for mye. Likevel er resultatet for det meste upåklagelig stemningsfullt, mettet med maleriske og mystiske detaljer. Men den som er ømfintelig overfor kitsch eller banal kunstnermystikk bør stanse i døren, rygge sakte bakover og så snu seg og løpe.