Hovedpersonen i David Vanns suverene «Jord» er en vaskeekte gutteromsnerd.

Cathrine Krøger cathrine.kroeger@c2i.net

mandag 1. april 2013, kl.11:00

«Jord»

Forfatter: David Vann
Oversetter: Hilde Stubhaug
Forlag: Gyldendal

ANMELDELSE: Da David Vann var tretten år, begikk faren hans selvmord. Han skjøt seg mens han snakket med sin kone, Vanns stemor, på telefonen. Stemora hadde elleve måneder tidligere mistet sine foreldre. Moren drepte sin mann og så seg selv. Vann har aldri lagt skjul på at hans personlige familiedramaer ligger til grunn for novelledebuten «Legender om et selvmord» (2011), og romanen «Caribou Island» (2012). Bøker som har vakt betydelig internasjonal oppsikt, og som i hvert fall jeg holder svært høyt.

Å gå på vannet

Med «Jord» befester han sin stilling som en briljant skildrer av den beksvarte menneskelige psyke. I denne romanen er Vann vagere med å avsløre de direkte forbindelsene til eget liv.

Annet enn å si at han ikke lenger er på talefot med sin mor, og at han som ung forleste seg på new age-filosofi og stadig prøvde å gå på vannet.

Her er åpenbare paralleller til 22 år gamle Galen, hovedpersonen i denne boka. Han bor med sin mor i en forstad til Sacramento, i en brennhet kalifornisk ørken — «som en visjon av helvete». Mora har aldri villet avsløre hvem faren hans er. Bestemoren har mistet hukommelsen, og bor på sykehjem, Galen og moren besøker henne hver dag.

Klaustrofobisk

Galen er nærmest en parodi på den moderne gutteromsnerd.

Han har tilbrakt de siste tre åra med å onanere, lese Hermann Hesses «Siddharta» og Khalil Gibrans «Profeten». De inspirerer ham til de mest vanvittige eksperimenter med sin egen kropp.

Dette mens han venter. Venter på å komme seg vekk fra sin mors klaustrofobiske kjærlighet og inn på college. Men det er ikke penger, sier moren kryptisk, til tross for at familien engang hadde en betydelig formue.

Som alltid hos Vann, begynner det så tilforlatelig. Et slags slentrende dagligdags språk, med plutselige drypp som antyder at noe ikke stemmer. Som da den alltid smilende moren kommer med de deiligste retter. Den radmagre Galen, som egentlig prøver å sulte seg selv, gyver løs på måltidet.

«Han spiste med hendene, ville ikke ha distansen som fulgte med gaffelen. Holdt ansiktet helt nær maten, nesa helt oppi pannekakene og den varme klisne sirupen.» Før han går ut og spyr opp alt sammen, «ble ren igjen. Hadde det bare vært mulig og spy opp hele familien, og ikke ha dem inni seg lenger.»

Denger løs

Noe er gærent med andre ord, og etter hvert spennes et familiedrama opp som får Eugenie O`Neill til å virke pyntelig. Løgnene, fortielsene og hatet sitrer under overflaten.

Det gjensidige kjærlighetshatet mellom mor og sønn. Det rene hatet mellom mora og tanten, fordi mora har fått alt - til og med arven.

Og endelig det betente forholdet mellom Galen og den sytten år gamle kusinen. Galen som blek, radmager og kåt sikler etter henne. Hun vet det, og setter seg truseløs over ansiktet hans og avkrever at han slikker henne. For så å denge løs på hans bankende kjønn, mens hun flirende kommenterer hvor stygg og ekkel han er.

Beksvart humor

Hadde Vann vært en dårligere forfatter ville dette bli for mye av alt. Men han har en helt suveren skrivestil; like slentrende som den er presis, og med en beksvart humor. Samtidig som han har et fantastisk grep om naturskildringer, som speiler menneskenaturen. De to første bøkene er lagt til et iskaldt Alaska.

Denne til en brennhet ørken, med noen fantastiske — nesten transparente — skildringer av Galens delvis sinnssyke forsøk på å gå opp i altet. Vann har sagt at han aldri hvor det hele ender når han begynner å skrive. Og det gjør ikke vi heller, annet enn at vi etterhvert forstår at dette blir skjebnesvangert. Bokstavelig talt. For nettopp skjebne er et nøkkelord.

Å være ingen

Vann er inspirert av greske myter, og deres begrep om nemesis. Noe han lar Galen kommentere, med en særegne vri: «Den ideen om at vi ville ligge med mødrene våre og drepe fedrene våre var latterlig. Vi kunne ikke engang finne fedrene våre.»

Som i de greske tragediene er ikke menneskene onde eller god, de er bare ofre for skjebnen. Vi får en viss sympati med samtlige, men det vakreste portrettet er av bestemoren. Bestemoren som, lik de andre her, har levd et liv med løgner og fortielser. Men nå er hukommelsen borte.

«Det er som å være ingen, men likevel måtte leve.»

Til slutt: Det foregår for tida en betimelig debatt om forlagenes manglende kvalitetssikring på oversettelser. NRKs Leif Ekle har blant annet brukt denne boka som eksempel på dårlig forståelse for det særegne amerikanske.

Men det eneste konkrete han synes å finne er beskrivelsen av en bil som er malt, ikke lakket. Noe vi alle forstår bare er en glipp.

Jeg tør ikke tenke på om dette flisespikkeriet skulle ramme våre anmelderformuleringer. Det hadde godt hardt utover både Ekle og meg selv. Og her mener jeg det er skivebom. Hilde Stubhaug har ivaretatt Vanns tragiske komikk og særegne bilder i et språk som er en ren nytelse å lese.

Skildringen av den glohete Californiaørkenen gjør deg både het og tørst. Samt at tittelen «Jord» er vel så presis som originaltittelen «Dirt». Og — skal det vise seg — svært dekkende. For dette grusomme dramaet ender bokstavelig talt i den mørkeste jord.

I denne artikkelen

Velkommen til debatt med utgangspunkt i artikkelen ovenfor. Tenk gjennom hvordan du vil framstå i det offentlige rom. Det er ikke forbudt å være anonym. Noen ganger kan det være påkrevet. Men i de fleste sammenhenger framstår en som skriver under fullt navn som mer interessant enn en som vil skjule sin identitet. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre i kommentarfeltet. Hensikten med en debatt er å bidra til å berike ordskiftet i det offentlige rom. Vi vil ikke ha trakassering, trusler og hatske meldinger i våre kommentarfelt.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør

Debattregler