ANMELDELSE: «Han fikk meg til å lide, og jeg led full av hengivelse.»  

Dette kunne vært utdrag fra en kjærlighetsroman, spesielt i disse BDSM-tider. Men så handler det altså om forholdet mellom en jødisk flykning og Hitler selv.

Parallellene til kjærligheten er helt bevisst fra forfatterens side. Den jødiske forfatteren og psykiateren Hans Keilson gjør i denne boka et modig, originalt — mange har sagt genialt - forsøk på å forstå det ondes problem. Her gjennom de krefter som måtte ligge bak tilintetgjørelsen av seks millioner jøder. Dette uten at hverken ordet Hitler, jøde, eller Tyskland blir nevnt med et ord.      

Uten fiender dør du

Ved siden av et refleksjonsnivå som kan ta pusten fra en, gjør det at «Motstanderens død» er blottet for de klisjéer og spekulativiteter som kan hefte ved det som kalles holocaustindustrien. Boka er formet som et manus skrevet av en navnløs forteller i et navnløst land. Fortelleren tilhører et forfulgt folk. Førføreren B. (Hitler) vil dem til livs, og den navnløse blir fra han er guttunge utstøtt - fra fotball, fra venner, senere fra arbeidslivet.

Foreldrenes angst øker for hver dag, og den navnløse prøver i tankene å komme B. i møte, gjennom å dissekere hva et fiendskap består i. Slik andre kan dissekere hva kjærlighet er.    

Én fortelling ligger som en rød tråd i boka. Den tyske keiseren skal ha mottatt en elgstamme som gave av den russiske tsar. Til tross for at elgene fikk de beste forhold i de tyske skoger, døde de ut. Forklaringen var at det ikke fantes ulv i de tyske skoger. Elgene hadde ingen fiender, derfor heller ingen grunn til å leve. 
 
Det er voldsomme ord, spesielt med tanke på at Keilson selv var jøde - med en skjebne lik den navnløse.

Han måtte flykte fra Tyskland, og skjulte seg under krigen i Nederland. Etter krigen arbeidet han som psykiater, som spesialist på holocaustofre. «Motstanderens død» ble delvis skrevet under krigen, og utgitt i 1959. Men først i 2010 ble Keilson internasjonalt kjent. Med den like skjellsettende «Komedie i moll» (2012).
 
Litterært sett er boka både i stil og tone på høyde med det beste av mellomkrigstidens litteratur.

Egentlig et slags indre portrett - med grublingen rundt den navnløses tvetydige forhold til sin bøddel. Den ufrivillige beundringen for folkeforføreren, og den navnløses selvpålagte mangel på motstand. Dette fortalt gjennom visse hendelser. Som når han taust sitter og lytter en gruppe (Hitlerjugend), som forteller hvordan de natten før raserte en kirkegård. Her med alle psykologiske nyanser; vandalenes vegring, redselen for de døde - og den selvfølgelige opplysningen om at de brukte barnegravene som oppvarming.      

Like rystende - og originalt - er den navnløses reaksjon da han uforvarende blir stående i en menneskemengde og får se B. kjøre forbi i prosesjon. Alminneligheten til B., smilet hans, og omsorgen for at ikke barna skulle bli påkjørt av bilen: «Forsiktig, barna, barna, Forsiktig!»

De barna B. noen år senere uten skrupler sendte like i døden...