JOHANNESBURG. For tjue år siden besøkte jeg Sør-Afrika og gikk meg vill. Jeg forlot hotellet mitt i Durban for å finne en liten, svart høyskole hvor noen av lederne for det politiske partiet ANC, African National Congress, skulle møtes før landets første valg etter apartheid. Jeg kjørte rundt i Durbans hvite forsteder i timevis mens jeg speidet etter en bygning som ikke sto på kartet fordi den ikke egentlig lå i Durban. Den lå i KwaZulu, ett av de svarte reservatene, «homelands», som eksisterte side om side med, men juridisk separert fra, hvite nabolag. Når jeg stoppet for å spørre om veien var det ingen som hadde hørt om høyskolen, til tross for at den bare lå noen få kilometer unna.

Sør-Afrika er så annerledes i dag at det er direkte ugjenkjennelig. De strenge restriksjonene er borte, forhenværende hvite nabolag er integrert, og «homelands» finnes ikke mer. Ved kjøpesenteret i Johannesburg kjøper svarte og hvite sko og spiser is sammen uten å bry seg om at dette en gang var utenkelig. I det nylig framgangsrike Soweto er Nelson Mandelas hus blitt et museum som kryr av svarte og hvite turister. Utenfor Pretoria viste en svart guide meg rundt i det mer ensomme «Great Trek»-monumentet, som ble bygget i 1937 som et alter for hvite afrikaaneres overlegenhet. Han sa seg enig i at «det er en vanskelig historie», men la til at «vi trenger å vite alt».

Sør-Afrikas Sannhets- og forsoningsprosess, som skulle gjenopprette rettferdigheten etter apartheid og lege de historiske sårene, er beundret av mange og ofte imitert, og med rette. Med tanke på hvor bitter konflikten virket sist jeg var på besøk - KwaZulu var preget av voldelige etniske kamper- føles den relative freden som rår i det nær integrerte Sør-Afrika som et mirakel. I motsetning til mange land som har vært gjennom liknende altomfattende forvandlinger opprettholder Sør-Afrika sine sterke demokratiske institusjoner, inkludert media av høy kvalitet, et anstendig rettssystem og et velorganisert sivilt samfunn.

Mens sørafrikanerne har taklet den historiske og rasemessige arven fra apartheid på en strålende måte, har de hatt større vanskeligheter med å takle den korrupte økonomiske arven og etterlevningene av sikkerhetsinstitusjonene som ble opprettet for å undertrykke majoriteten av borgerne. Apartheid var blant annet et intrikat system for jobbsikkerhet for fattige hvite, som var garantert høye lønninger og frynsegoder. Det var spesielt i de siste årene at apartheid tilbød sine medløpere «en nærmest ukontrollert mulighet for bestikkelse og svindel.» Medlemmer av apartheidpolitiet, spion- og militærinstitusjoner nøt nærmest ubegrensede muligheter til å utøve makt.

Gamle tankemønstre er seiglivede, og institusjoner dør ikke om du ikke aktivt tar livet av dem. Ideen om at staten eksisterer for å beskytte en privilegert gruppe arbeidere har ikke forsvunnet: den lever i beste velgående i mektige fagforeninger (svarte heller enn hvite nå), massearbeidsløshet (fremdeles blant svarte) og politiske retningslinjer utarbeidet for å motarbeide investeringer i den type lavkost- og arbeidsintensive fabrikker som har ført til økende vekst i andre utviklingsland. I de siste årene har lokale lensmenn med nasjonale fagforeninger i ryggen stengt dusinvis av slike fabrikker. Dette er gjort på de ansattes bekostning, noe som har gjort dem svært sinte.

Innsidekapitalismen lever videre. Ett eksempel er Det ANC-eide selskapet Chancellor House, som nyter privilegert tilgang til statlige kontrakter og som fører overskuddet sitt tilbake til partiet. Samtidig har en gruppe som kaller seg «securocrats» repolitisert flere militær-, politi- og etterretningstjenester. For tiden betyr dette at de heller er lojale mot president Jacob Zuma, som var sjef for etterretningen den gang ANC var i eksil, enn mot borgerne, for eksempel de streikende gruvearbeiderne som politiet skjøt mot i fjor.

Det ikke overraskende resultatet har vært en rekke skandaler i de siste åra. I 2005 fant en sørafrikansk dommer en forretningsmann skyldig i å be en fransk våpenforhandler om bestikkelser på vegne av Zuma, som da var visepresident. Dette førte til en maktkamp; sikkerhetsselskaper satte i gang etterforskninger av hverandre. Påtalemyndigheten ble svekket av denne prosessen og er fremdeles uten leder. På tross av Sør-Afrikas varierte og uavhengige medier, som har tolket og analysert denne historien i lang tid, og landets anstendige rettsvesen, er dette en av mange historier som ikke har blitt avsluttet på en tilfredsstillende måte for noen.

Det finnes bare én løsning på alle disse problemene, hvilket alle vet, men ikke alle innrømmer: Sør-Afrika må fortsette revolusjonen sin, nøytralisere sikkerhetsstaten, forandre de økonomiske retningslinjene og, først og fremst, gi demokratiet en dypere forankring. Sørafrikanerne må stemme for en fredelig maktoverføring; først da kan Sør-Afrikas rettmessig beundrede forvandling bli ansett som fullendt. Dette kan skje ved neste valg i 2014 eller ved påfølgende valg. Etter to tiår vil ANC, de udiskutable vinnerne av Sør-Afrikas forvandling, bare ha oppnådd fullstendig suksess hvis de taper.

© 2013, The Washington Post Writers Group.

Oversatt av Helga Krog Borchsenius