I artikkelen «Tar et oppgjør med pornokulturen» som sto på trykk i Dagsavisen i går, ønsker både medieforsker Gunn Enli og generalsekretær i Norsk Presseforbund Per Edgar Kokkvold en debatt om pornoestetikk i media velkommen. Journalist Bente Rognan Gravklev får også kulturredaktør i herværende avis, Geir Ramnefjell, til å svare på noe av den kritikken som har blitt rettet mot Dagbladet for deres utstrakte bruk av illustrasjonsbilder av lettkledde kvinner. Ramnefjell synes å konkludere med at Dagbladet ikke gjør seg skyldig i noen store overtramp, men snarere reflekterer trendene i en populærkultur som er besatt av nakne kvinner.|

Dersom debatten stopper der vil den altså bli stående som et av mange forsøk på å føre en opplyst samtale om den rollen estetiserte og seksualiserte bilder av lettkledde kvinner spiller i den norske offentligheten. I realiteten har denne «debatten» ligget og ulmet siden undertøysplakatene til Hennes & Mauritz dukket opp en gang 90-tallet, og blusset opp hver gang en kvinnelig norsk kjendis har kledd av seg i et magasin eller en musikkvideo, hvorpå PR-apparatet hennes har gjort sitt ypperste for å stelle i stand en skinndebatt om hvorvidt kvinner skal «få lov til» å vise fram kroppene sine i media.

Som medieviter og mangeårig aktiv i det feministiske tidsskriftet Fett, er kvinnelig nakenhet i norske medier noe jeg har fulgt med relativt stor oppmerksomhet på 00- og 10-tallet. Og ettersom debatten stort sett har begrenset seg til polariserte meningsutvekslinger i kjølvannet av magasin- og platelanseringer, har jeg også latt meg frustrere over hvor villige norske feminister er til å gå ut og kritisere enkeltkvinner for å kle av seg. Problemet med disse amputerte debattene er at de som tjener penger og oppmerksomhet på de nakne kvinnene stort sett alltid makter å vri debatten i retning av spørsmålet «hvorfor skal ikke kvinner få vise fram kroppene sine hvis de er stolte av dem?» Dette er da også et høyst legitimt spørsmål i en offentlighet hvor en stor del av den feministiske kampen går ut på å vinne aksept for at kvinner skal kunne kle seg som de vil uten å av den grunn bli tillagt meninger eller egenskaper eller, i ytterste konsekvens, bli voldtatt fordi «de selv la opp til det».

Forestillingen om urettferdighet skyldes også det faktum at den kvinnelige nakenheten representerer den eneste måten å innordne seg etter den kommersielle medieindustriens luner, som fortsatt er gjenstand for noen form for betydningsfull kritikk i Norge i 2013. For mange er det å stille opp naken i en fotoreportasje og det å reklamere for sjampo eller banktjenester én og samme sak: Man spiller en etablert og harmløs rolle i det kommersielle mediekretsløpet som noen andre ellers ville ha spilt. Og i de fleste tilfeller tjener man også gode penger på det. Så hvorfor skal da det ene tolkes som et politisk utspill, mens det andre knapt nok verdiges et trekk på skuldrene?

I Norge er det i dag ikke lenger noen som snakker oppriktig om kredibilitet i populærkulturen. Betegnelsen «indie» - som opprinnelig handlet om økonomisk og organisatorisk uavhengighet - er for lengst redusert til et rent estetisk begrep. Det finnes i realiteten ingen kritikk av eksempelvis Vinnis deltakelse i «Hver gang vi møtes» eller Madcon og Dag Solstads reklamefilmer for henholdsvis Stratos og Bokklubben. Selve forestillingen om at det skulle være noe galt i å gjøre seg til ansikt for store kommersielle selskaper eller tjene penger på å la seg diktere av kravene deres, synes å ha blitt kassert en gang på 00-tallet.

Ved siden av de årlige diskusjonene rundt de etiske implikasjonene vedrørende statoilstipendet, utgjør debatten om offentlig kvinnelig nakenhet dermed siste rest av kritikk mot en kommersiell medieindustri som stort sett får skalte og valte som den vil, ut fra en tanke om at markedet representerer en form for ukrenkelig, skjebnebestemt folkevilje. Årsaken til at nettopp denne kommersialismekritikken fortsatt oppfattes som gyldig er at selv om også den har sin opprinnelse på den marxistinspirerte venstresiden, kan den også målbæres uavhengig av tradisjonelle venstreposisjoner, ettersom den rammer kvinner - og menn - på tvers av det politiske spekteret.

Denne gang er det Kvinnegruppa Ottar som har dratt i gang debatten med kampanjen «Stopp pornokulturen». Ottar er en organisasjon med en bevisst politikk hva gjelder provoserende utsagn. Og selv om språkbruken deres kan få også venstrefeminister til å steile, representerer de i mange nordmenns hoder «Feminismen» med stor F og bestemt form entall. Personlig synes jeg det er lite konstruktivt å lede an en slik debatt med snakk om «pornokultur» og «?come and fuck me?-look» (det er naturligvis langt mer komplekst enn som så), men det er samtidig lovende at Ottar har maktet å flytte fokuset vekk fra den enkelte nakne kvinne og over på mediebedriftene som tryller fram seksualiserte kvinnebilder på løpende bånd. Dermed flytter man også fokuset i debatten bort fra spørsmål om individuell frihet og over på de dypereliggende strukturene i en medieverden hvor markedskreftene forstås å være en kraft hinsides menneskelig inngripen.

Den epidemiske spredningen av bilder av lettkledde kvinnelige modeller kan godt forklares med at de fører til økte antall klikk i en presset og profitthungrig medieøkonomi. Men det alene kan ikke forsvare det retusjerte og seksualiserte totalbildet av kvinnekjønnet norske medier presenterer. Det problematiske med denne praksisen er ikke at det fører til urealistiske krav til hvordan kvinner skal se ut, men at det skaper en forestilling om at kvinnen alltid må være beredt til å la seg dømme på grunnlag sitt utseende.

Hvis vi skal komme noen vei som helst, kan ikke debatten om lettkledde kvinner handle om seksualmoralisme eller individuell frihet, men om de faktiske årsakene til at vi også via seriøse nyhetskanaler bombarderes av seksualiserte avbildninger av kvinner. Om det faktisk er så enkelt som at det skyldes at nordmenn ikke ønsker å lese nyhetssaker som ikke ledsages av nakne kvinner, er dette noe som må fram i lyset. Forhåpentligvis vil en slik debatt være første skritt i retning av en bredere diskusjon av den påvirkning den stadig mer markedsliberalistiske norske mediebransjen utøver på den norske offentligheten.