FILM: I Jessica Chastains første scene i grøsseren «Mama» sitter hun og stirrer stivt på en graviditetstest, før lettelsen eksploderer ut av henne idet den viser seg å være negativ. Hun har også tung øyenskygge, kort hår, sort t-skjorte, elgitar og parodisk ufølsomme samtaler med en medrocker i jentebandet hun spiller i.

Etableringen av rollefiguren Annabels innbitte uavhengighet er så overtydelig at det nesten er obsternasig. Men det er også med på å forme et premiss som gir «Mama» en emosjonell forankring som beslektede filmer ofte mangler.

Nifs husgjest

To småjenter blir funnet i en kald skog, der de på mystisk vis har levd i flere år. De er etterlatte etter en familietragedie, de ligner dyr mer enn menneskebarn, og de er, tilfeldigvis, niesene til Annabels samboer Lucas (Nikolaj Coster-Waldau). Så damen som jublet over ikke-graviditeten er i ferd med å få nettopp familien hun fryktet.

Og om det ikke er bare bare å snakke en femårings språk, skal hun snart få større problemer med husgjesten som viser seg å ha blitt med på lasset, som kan ha vært årsaken til at barna overlevde i skogen og som ikke har tenkt å overlate dem til andre uten en spektral catfight. 

Mor mot mor

Den første halvdelen av «Mama» er oppslukende. Uhyggen som oppstår i møtet mellom det hverdagslige og det overnaturlige, mellom det kjedsommelig trivielle og det livsfarlige, er elegant ivaretatt: Mens Annabel tøfler rundt med klesvaskbaljen på venstre side av bildet, leker jentene med skyggen av noe unaturlig høyt og magert på høyre. Bildet har en skummel selvsagthet ved seg.

Kampen mellom to forskjellige arter morskjærlighet, Chastains voksende omsorg og inntrengerens sjalu eiendomstrang, skaper sin egen spenning. Begge de to jentene, hvorav én søker seg mot Annabel og sivilisasjonen og én vil bli i det mørke jordsmonnet til «Mama», er fine personligheter.

Kjedelige stup

Men etter dette upåklagelige kontrollerte forspillet må det komme et klimaks, og regissør Andrés Muschietti ender dessverre med å ejakulere melodramatiske effekter utover lerretet.

Som med så mange spøkelsesskumlerier er oppbygningen, der gåten ennå får være en gåte, den mest fengslende. Å pakke opp krever andre talenter enn å tilsløre, i dette tilfelle noen som Muschietti ikke har. Den sitrende klesvasken blir uspennende actionscener på kanten av kjedelige stup. Og Mamma viser seg, som mammaer flest, ikke å være så allmektig som først antatt.