FILM: I et eksempel på at kunsten etterligner virkeligheten hyrer regissør og manusforfatter Derek Gianfrance skuespillerne Bradley Cooper og Ryan Gosling, mannen som ble kåret til klodens mest sexy mann i 2011 og mannen horder av indignerte kvinns i kjølvannet av kåringen mente burde hatt tittelen i stedet, og plasserer dem i en fatal duell i «The Place Beyond the Pines».

Dårlige valg

Duellen er et resultat av en lang rekke dårlige valg for den ene av mennene og starten på en tumultuøs prosess for den andre.

Men det konkrete utfallet av kjekkaskrigen, på eller utenfor lerretet, interesserer nok den oppriktige og borende Gianfrance langt mindre enn spørsmålene om hvorfor og hvordan, om de indre prosessene som fører til at skytevåpen blir avfyrt.

Hardt press

«The Place Beyond the Pines» er delt inn i tre omtrent like store deler. Den ene handler om Lucas (Gosling), en motorsyklist som lever av å opptre på et omreisende tivoli og som bråstanser i sporet og penser over på et nytt og mer risikabelt spor når han får greie på at han har en sønn med Romina (Eva Mendes) som han hadde en kort affære med året før.

Den andre handler om Avery (Cooper), den ambisiøse politimannen som både får nye fiender og nye muligheter etter møtet med Lucas. Den tredje handler om møtet mellom sønnene til de to, mange år senere.

Det dreier seg om menn under et hardt press som de dels legger på seg selv, om prosjektene de av forskjellige grunner blir besatt av. Lucas og Avery har begge et brennende ønske om å hevde seg, vinne en kvinnes gunst, en dominerende posisjon, men er usikre på hvordan. Det blir fort farlig.

Dommedag

Både begavelsen og begrensningene som kom frem i Derek Cianfrances forrige film, «Blue Valentine», er synlige i «The Place Beyond the Pines». Han er en lydhør og følsom skildrer av maskulin stolthet og sårbarhet, og han har en god fornemmelse for sitrende situasjoner. Gosling og Cooper må begge bære mange og lange og anspente nærbilder, og klarer den vekten.

Men følelsen av skjebne, av dommedag som buldrer nærmere, er tung og overhengende. Stemningsleiet er mørkt, illevarslende, med lite variasjon i alvor og intensitet. Filmen er nær blottet for letthet.

Gianfrance har gode ideer og god psykologisk teft. Han snuser seg frem til punktene som gjør vondt. Om ikke lenge lærer han også å fortelle om dem på en litt mindre tungsindig måte.