Er vi på vei inn i sorteringssamfunnet? Er vi allerede kommet dit? Det var spørsmål Livsvernsprisvinneren Thorvald Steen og jeg stilte på et møte i Lørenskog Bibliotek. Vi mente begge at vi er kommet farlig nær denne situasjon og fikk gehør for dette syn. Hadde vår tids praksis når det gjelder fosterdiagnostikk eksistert for drøye hundre år siden ville min far ikke ha vært født siden farmor ville ha fått innvilget abort. Mannen som besvangret henne var en sjarmerende Fredrikstad-skipper som satte barn på damer langs hele kysten., Han ville ikke ta noe ansvar for enda en «lausunge»; han ble en aktet borger og visstnok ordfører i en Østfold-kommune. Min far møtte aldri sin far og jeg følgelig heller ikke min bestefar.

Dersom min farmor hadde fått innvilget abort i 1900 ville altså ikke min far ha blitt født og selvsagt heller ikke jeg og mine barn, barnebarn og oldebarn. Ja, jeg selv burde kanskje ikke tatt ansvaret med å sette barn til verden etter at det ved en tilfeldighet ble oppdaget at jeg hadde medfødt hjerteflimmer som kunne gå i arv til de neste generasjoner. Thorvald Steens tilfelle var enda mer alvorlig. Etter at han hadde utmerket seg i vinteridrett ble det plutselig påvist en arvelig muskelsvekkelse som gjør at han i dag ikke kan begi seg ut på vinterføre, og sannsynligvis blir han enda verre. Så lite det strøs på glatta nå for tiden skulle man tro kommunale politikere og byråkrater vil bli av med oss.

Thorvald Steen, som er av de fineste forfattere jeg vet om og en stor humanist, mener selv han har hatt et meningsfullt liv. Skulle hans mor ha advart ham mot å få barn da hun fikk vite at sykdommen som han led av, kunne gå i arv? Mitt liv og Thorvald Steens enda alvorligere tilfelle blekner mot de utfordringer som møter foreldre med barn med Downs syndrom. Jeg kjenner meget verdifulle mennesker med Downs. En spøkte med meg: «Jeg har visst et par kromosomer for mye. Vil du ha ett av meg?»

Jeg respekterer dem som ikke velger abort, som nå er lett å få innvilget når det påvises Downs ved fostervannsdiagnostikk og ultralyd. Og jeg har stor respekt for Kåre Willoch som støttet sin datter Cecilie da hun ble stående helt alene igjen med en sønn med Downs. Jeg har derimot ingen respekt for daværende barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem som feiende flott sa at hun ville ha tatt abort dersom hun oppdaget at hennes ufødte hadde Downs. Underforstått: det burde alle i en slik situasjon gjøre. I Danmark er de allerede kommet så langt at det nesten ikke fødes et eneste barn med Downs syndrom. Vi kommer nok snart dit vi også. Presset fra helsevesenet til å velge bort vil sannsynligvis bare øke, for da sparer man jo samfunnet for unødvendige utgifter. Og en statsminister slipper å få ubehagelige spørsmål fra en Marte Wexelsen Goksøyr.

Jeg er redd for at vi allerede er midt oppe i sorteringssamfunnet. Man kan, som jeg har sett noen leger gjøre, spørre om ikke døve, stumme og blinde med andre defekter er i faresonen. Hanne Sophie Greve, som har engasjert seg sterkt for undertrykte og forfulgte mennesker, tror at et samfunn som fjerner enkelte utgrupper etter hvert ikke finner plass til noen som er annerledes i det hele tatt. Jeg deler den bekymringen. Men sorteringssamfunnet vil i framtida ikke begrense seg til hvem man velger bort, men også velge hva slags mennesker man vil ha. Med genetisk manipulasjon - «genetic engineering» - vil man kunne skape de mennesketyper man ønsker. Man kan bestemme hvilke arveanlegg og egenskaper framtidige generasjoner skal få.

Det blir som Jacob Dahl Rendtorff ved Center for Etik og Ret ved København Universitet skrev i Information, en sofistikert arvehygiene der det bare fødes supermenn og drømmekvinner. Da er vi ikke det spor bedre enn nazistene som skulle avle fram blonde ariske typer. I sportsverdenen kan man tenke seg genetisk doping av mennesker, slik det allerede er skjedd med «Belgian blue cow breed» som har 20 prosent mer muskelmasse enn normale dyr. Enda mer kjent er den såkalte «Schwarzenegger-musa» som ble genmanipulert slik at den ble mer muskuløs og sterk.

Noen ønsker kanskje et framtidssamfunn der sosiale avvikere og forbryterspirer kan skilles ut før fødselen. Det blir et samfunn kjemisk fritt for forstyrrende elementer, enten det er roma/sigøynere, downsrammede eller potensielle kriminelle. Regnestykker kan komme til å avgjøre ikke bare hvem som skal bli født, men også hvem som skal få leve i høy alder. Vi setter allerede en pengeverdi på menneskeliv når det beregnes erstatning etter dødsulykker, og vi verdsetter jo vårt eget liv når vi tegner livsforsikring. Vil genteknologien i framtida friste politikere og byråkrater til å måle alt menneskeliv økonomisk?