Sannheten kan smake vondt. Det har både norsk og internasjonal sykkelsport fått erfare det siste året. Store deler av profesjonell sykkelsport har vært råtten og infisert av doping. Ironisk nok er det disse idrettens dopingsyndere vi nå må lytte til - og lære av - for at vi skal komme videre. Vi må forstå hva som har foregått og få innblikk i hvordan mange utøvere har klart å lure seg unna dopingkontrollen. Hva er årsaken til at holdninger som tillater doping har fått utvikle seg? Hvordan er det mulig at så mange innad i sykkelmiljøet har kjent til organisert doping og likevel holdt det skjult for omverdenen?

Steffen Kjærgaard har erkjent å ha benyttet midler som er forbudt etter NIFs dopingbestemmelser i perioden 1998 til våren 2003. Påtalenemnda i Antidoping Norge besluttet nylig å henlegge saken mot Steffen Kjærgaard på grunn av foreldelse. Saken har vært lærerik for Antidoping Norge. En åpen Steffen Kjærgaard har gitt oss mer kunnskap om hva som skal til for å avsløre de som doper seg. Han har også gitt oss et innblikk i hvordan en utøver gradvis kan inkluderes i et dopingregime.

Norges Cykleforbund har vært et forbilde når det gjelder å ta ansvar for å informere, kommunisere og forebygge dopingmisbruk. Antidoping Norge har hatt et utmerket samarbeid med forbundet, også under Steffen Kjærgaards tid som sportssjef. Nå skal sykkelforbundet fortsette sin tøffe kamp mot doping. De har lagt ned påstand om ti års utestengelse av Kjærgaard fra all idrett. Her mener vi sykkelforbundet trår feil. En slik straff vil ikke gjøre det enklere å fortelle sannheten for dem som sliter med dårlig samvittighet for gamle dopingsynder.

I det internasjonale antidopingmiljøet opplever vi at det er enighet om at vi må sette pris på utøvere som tør å stå fram med eget dopingbruk - de som bryter «stillhetens lov». Utøvere må betale tilbake for uærligheten de har vist gjennom full åpenhet om hva de faktisk var med på. Det vil gi oss bedre forståelse av hva som skal til for å beskytte de rene utøverne og opprettholde en rettferdig idrettskonkurranse.

Det er derfor kanskje grunn for idretten til å vurdere opprettelse av en kommisjon som kan behandle dopingforhold som uansett er foreldet, på en anonym måte. Dette er saker vi i dag ikke får gjort noe med, men kan lære mye av.

Sponsorenes innstilling til doping er også en viktig faktor. Internasjonal toppidrett er blitt en milliardindustri. Det er mye penger å tjene for utøvere og støttepersonell. Doping kan bli en snarvei til suksess som fortoner seg fristende, men en dopingsak kan også være en stor skade for omdømmet. Det må ikke bli slik at det er mest behagelig for idretten å feie sannheten under teppet av frykt for at sponsorene forsvinner med en dopingtatt utøver. Vi må spørre oss hvordan avtaleforhold og idrettens sponsorer i stedet kan bidra til en ren og rettferdig idrett. Idretter som ønsker å rydde opp bør honoreres, og ikke trues med avsluttede sponsoravtaler og fordømmelse.

Verdens antidopingbyrå, WADA, ble etablert i 1999. Stiftelsen Antidoping Norge markerer nå ti års drift. I denne perioden har antidopingarbeidet gjort store framskritt, men vi skulle gjerne ha kommet mye lengre. Det er dessverre langt igjen til vi tar alle som jukser.

Vi hører om utøvere som har gjennomgått utallige dopingkontroller uten å bli tatt selv om de har vært dopet. Hvordan er det mulig, spør mange. Det er forståelig at spørsmålet stilles. Noe av svaret er at tidspunktene dopingmidler kan spores - «deteksjonsvinduet» - ofte er svært kort, mens den prestasjonsfremmende effekten kan strekke seg over lang tid. Samtidig er det fortsatt slik at mange dopingmidler ikke kan avsløres i det hele tatt. Antall dopingtatte er derfor et dårlig mål for forekomsten av doping.

Til tross for kontroll- og analysevirksomhetens utilstrekkelighet når det gjelder å avdekke enhver form for sofistikert doping, er det all mulig grunn til å tro at dagens toppidrett er renere enn noen gang. På 90-tallet så vi i skisporten hvordan blodverdiene steg år for år. Da det endelig kom en analyse for å avsløre EPO, falt verdiene betraktelig. Det er neppe tilfeldig. Betyr det at bruken av EPO er borte i dag? Dessverre er EPO-bruken bare mer sofistikert, dosene mindre og spillet for å komme seg unna mer krevende. Siden gevinsten ved dopingbruk er mindre, og risikoen for å bli tatt større, kan det være grunn til å håpe at de som vurderer en snarvei, tenker seg om både en og to ganger.

Vi i Antidoping Norge skal intensivere vårt arbeid gjennom forebyggende virksomhet, målrettet kontrollarbeid og internasjonalt samarbeid.

Andre virkemidler må også til for å sikre at det ikke bare blir en kortsiktig ryddejobb. I Norge trenger vi for eksempel en skjerpet lovgivning som foreslått av regjeringen, et tettere samarbeid med toll og politi og et systematisk og gjennomgripende forebyggende antidopingarbeid på alle nivå i norsk idrett.

Bare på den måten legger vi til rette for en idrett som beskytter alle de rene utøverne. Det er dem antidopingarbeidet er til for.