IDEER: - Vi startet med dette fordi vi føler at det i Norge de siste årene har vokst fram en større forståelse av visuell historiefortelling, sier en av redaktørene, og lederen for Norwegian Journal of Photography (NJP), Rune Eraker, som er en av tre redaktører bak prosjektet. Han samarbeider med Espen Rasmussen fra VG og Laara Matsen fra D2. Alle tre er utdannet fotografer. Eraker har lenge arbeidet som uavhengig dokumentarfotograf og ble sist i 2009 kåret som årets frilanser.

- Vi ønsker at norske fotografer skal bli flinkere til å arbeide mer uavhengig av redaksjoner og kommersielle interesser, og med prosjekter som varer over tid.

Fredag inviterte Fritt Ord, som har initiert prosjektet, til lanseringen av # 1, som inneholder 10 ulike fotografers bildefortellinger. Formålene med utgivelsen er ifølge redaktørene flere. Rune Eraker mener det norske fotografiske landskapet har utviklet seg enormt de siste ti åra.

- Vi ser en framvekst av talenter og initiativer, og det er et mangfold i det fotografiske landskapet - som for eksempel magasinet Plot og Galleri MELK - som gir fotografer muligheter til å jobbe i dybden. Vi håper denne publikasjonen også bidrar til dette.

Eraker har ønsket seg et fellesskap for de fotografene som faller mellom to stoler - de som arbeider innenfor dokumentarsjangeren, men som verken er knyttet til noen redaksjoner eller gallerier.

- I det norske miljøet er en ofte enten pressefotograf eller en definerer seg som kunstfotograf. Men noen av NJP-fotografene er dokumentarfotografer som også beveger seg langt inn mot kunstfotografiet. Marie Sjøvold er et eksempel: hun arbeider nå mest med iscenesatte prosjekter hvor hun retter kameraet mot seg selv og sin nære familie. I NJP-prosjektet skildrer hun derimot søvnen og natta.

Andre serier i boka viser fotografen Oddleiv Apneseths ettårige dokumentasjon av Sogn og Fjordane teater, et av Norges minste. Linda Bournane Engelbreth, fotograf i Klassekampen, fulgte Romfolket både her til lands og i deres hjembyer. Det samme gjorde Monica Larsen med filippinske au pairer. Hennes bilder ble også akkompagnert av au pairenes egne Facebook-bilder hvor de gir sin egen framstilling av hvordan de lever i Norge.

Andrea Gjestvang som nylig vant «Årets bilde» for sin dokumentering av overlevende fra Utøya, dro til en tilnærmet folketom by i Finnmark for å fotografere det som forsvinner. Helge Skodvin kjørte sin Volvo 240 langs hele Norge på jakt etter den samme bilen, fordi han mener den står for nordiske verdier: sikker, pålitelig og litt kjedelig.

Et annet formål med utgivelsen er å få fotografene kjent internasjonalt.

- Det er så mange norske fotografer som ligger på et internasjonalt nivå, men som er helt ukjente utenfor Norge, og vi ville gi dem et springbrett, sier Eraker.

Han erkjenner at det tar tid å få disse kjent utenfor Norge, og legger til at det var en av grunnene til å få inn amerikanske Laara Matsen, bildesjef i D2 med et bredt internasjonalt kontaktnett. Matsen begynte sin karriere som bilderedaktør på Magnum Photos og har arbeidet mye med langvarige, dokumentariske prosjekter.

- Vi visste at det finnes talent her, men vi tror mange fotografer har manglet selvtillit og troen på at deres arbeid er viktig. Min erfaring da jeg kom til Norge var at det manglet et miljø for fotografene. Dette yrket er ensomt og man trenger gode kollegaer som kan backe hverandre opp. Vi trenger ikke å dele oss opp og si: «Du er i pressefoto-leiren, jeg er i kunst-leiren». Vi er alle i samme båt. Vi vil ikke dømme de institusjonene og miljøene som allerede finnes, men skape en større bevissthet om at vi er flere som elsker dette mediet, sier Matsen.

Journalen skal komme ut hvert annet år, og listen over fotografer til neste nummer blir offentliggjort i mai. Fritt Ord har heller ingen føringer på hvor mange utgivelser det skal bli.

- Men ingenting varer evig, sier Eraker.

- Vi må se hvordan utgivelsen går, hva reaksjonene blir og ikke minst hvordan salget går. Eraker presiserer at Fritt Ord ikke blander seg inn i det redaksjonelle, og redaktørene selv har vært bevisste på å ikke overlesse fotografene med sine egne meninger.

- Dette er en publikasjon på fotografenes egne premisser, med svært få overflødige ord.

I forordet skriver redaktørene at de håper publikasjonen vil inspirere og bidra til den pågående debatten om norsk dokumentarfotografi. Men eksisterer den fortsatt eller er det en utdatert debatt?

- Vi synes begrepet «dokumentar» er blitt ullent og vil gjerne omdefinere det, sier Matsen. - Dokumentarfotografi handler gjerne om mennesker og virkeligheten. Men når man ser på Sjøvold og Apneseths arbeider er de klart iscenesatt. Og hvilket bilde er ikke det i dag? Fotografier kan ikke gjengi virkeligheten -  det vet vi jo. For ti år siden fikk folk panikk av at dokumentaren var «død», at fotoreportasjen «forsvinner», og vi vil holde fast i hva den gode dokumentaren kan være, sier Matsen.

Hun presiserer at de ikke vil tilbake til slik det var på 1940-, 1950- eller 1960-tallet, da dokumentarfotografiet hadde et helt annet formål og betydning.

- Vi trengte den type reportasjer på en annen måte før. I dagens Instagram- og fotoblogglandskap trenger vi tid mer enn noe annet. Vi må gi fotografer tid til å komme under huden på folk for å kunne vise noe som er tilnærmet virkelig.

Nina Strand er redaktør for Objektiv - tidsskrift for kamerabasert samtidskunst, og skriver om foto i Dagbladet.