Berg Eriksen slår fast at Kierkegaard brukes på en rekke forskjellige vis av ymse intellektuelle «gribber». Slik er det blitt, «fordi hans diverse lidenskaper og hans blikk for mangfoldet av menneskelige muligheter ikke lenger lot seg forene til ett bilde etter hans tid».

Berg Eriksen er en av de mange som fra i morgen til langt utpå kvelden søndag skal lete etter gullkorn i Kierkegaards fotspor, først og fremst i Lysebu-senteret på Voksenåsen, men med avstikkere til en rekke steder i hovedstaden. Norske og danske deltakere skal busses som de rene pakketurister fram og tilbake mellom Munchmuseet, Nasjonalbiblioteket, Den norske Opera & Ballett og endelig til Domkriken, der det hele avsluttes med kveldsmesse, nattverd, skriftemål og oppsummering i Krypten. Foredrag, teater, musikk, opera og prekener vil ledsage de lærde mennesker mens de eventuelt kaster seg ut på 70 000 favners dyp i et forsøk på å forstå den mest betydelige filosof Norden har fostret gjennom tidene.

I tillegg til Berg Eriksens monografi, utgir forlaget Press to bøker, redigert og skrevet av Thor Arvid Dyrerud og Marius Timmann Mjaaland. Den ene handler over et bredt register om «Kierkegaard og Norge», hvori opptatt et fantastisk og flunkende nytt, sprudlende referat fra en forelesning med Arne Næss i 2000. I den andre, «Forfattere møter Kierkegaard», krysses sitater fra Kirkegaard med tekster av nyere norske forfattere; Dag Solstad, Hanne Ørstavik, Gro Dahle, Vigdis Hjorth og Stig Sæterbakken — alle med et uttrykt forhold til den danske forfatterens tankegods.

Disse bøkene gjør det ikke enklere å sammenfatte det eventuelle budskapet, snarere utvider de perspektivet i mangfold, flertydighet og indre motsetning. Som Berg Eriksen antyder, er Kierkegaard en romantiker som kritiserer romantikken, en ironiker som går til felts mot ironien, en mann som ikler seg den ene masken etter den andre i form av pseudonymer og forkledninger. Dikter eller filosof? Dandy eller munk? Som en Sokrates i skreddersydde gevanter spradet han omkring i Københavns gater og stilte vanskelige spørsmål.

Han utga sine bøker for egen regning, han tæret hardt på sin fars formue, han brøt med sin forlovede, han ble forfulgt av pressen; alt med følger for sin ustoppelige produksjon av tekster som er glidd inn i verdenslitteraturen. Hvem var han? Som han selv uttrykte det:

«Hvad er en Digter? Et ulykkeligt Menneske, der gjemmer dybe Qvaler i sitt Hjerte, men hvis Læber ere dannede saaledes, at idet Sukket og Skriget stømme ud over dem, lyde de som skjøn Musik.»