FILM: Franskmennene er stolte av 1968. Mye stod på spill. Man styrtet nesten en regjering. Deretter kom bakrusen, arbeiderne gikk tilbake på jobb, mens enkelte ble lokket til anarkistiske ytterkanter. «Etter revolusjonen» starter med i 1971, med demonstrasjoner, politivold og aktivister som prøver å skape en samlet bevegelse.

Filmen er i stor grad selvbiografisk. Olivier Assayas, sist aktuell med den storslåtte «Carlos», søkte tilhold på venstresida som ung kunststudent, men mistet etter hvert gnisten/illusjonene og valgte å følge i farens fotspor, det vil si film og TV. I «Etter revolusjonen» heter han Gilles og spilles av debutanten Clément Métayer. Gilles og vennene hans deler ut flygeblad, selger venstreradikale aviser og tagger ned sin egen skole nattestid. De forfølges av noen politiagenter, som de seinere lurer i ei felle, der en agent blir alvorlig skadd. Gjengen får beskjed om å «ligge lavt i ferien» og drar til Italia.

Borgerlig filmsmak

Gilles er filmens sentrum og han er i tvilende sinn: Hva brenner han mest for, politikk eller kunst? Dilemmaet dramatiseres ved hjelp av to yndige kvinner. Han er i utgangspunktet sammen med Laure (Carole Combes), som velger å henge med de mer glamorøse, dekadente kunstnerne. Christine (Lola Créton) blir del av et filmkollektiv som dokumenterer folkelige opprør i ulike land.

Laure er sløv, selvsikker og parodisk kul, mens Christine er en lydig «kamerat». De kommer bare halvveis til liv, liksom de andre typene rundt tvileren Gilles. Han savner det individuelle i den radikale gjengen og etterlyser et eksperimentelt formspråk i de politiske filmene som en reaksjon på den «borgerlige» smaken. Kollektivet svarer at man må lage film som vekker folket. Det er lett å være enig - sultne landarbeidere i Laos hungrer ikke etter Godard og Warhol.

Alvorlig talt

Den unge Olivier Assayas ville nok kalt «Etter revolusjonen» en svært borgerlig film, tradisjonell i oppbygning og mild i budskapet. Det er en vakker film, med gyllent motlys, mykt hippiehår i blomstereng og lekre detaljer i klær og bilpark.

Men historien blir gradvis mindre engasjerende og i tillegg er det én ting den søkende Gilles og Assayas deler: gravalvoret. Det politiske og sosiale bakteppet er et seriøst tema, selvsagt. 20-åringers valg av yrke og livsstil er også viktig, men ikke på en måte som kan behandles med 110 prosent gravalvor i 120 minutter. Her blir det for mye «portrett av kunstneren som ungt hengehode». Nåde den som kommer med en sleivete kommentar som minner oss om at livet er latterlig. Hvor er forsamlingens klovn? En sans for det absurde ville gjort disse karakterene mer levende.