FILM: Bassen pumper, puppene rister, ølflaskene holdt i penishøyde av glisende gutter ristes til de ejakulerer over bikinikledte jenter med sløve øyne. Ingen ser lenger enn ti minutter frem i tid eller ti centimeter foran sine egne neser, ingen sier så mye som tre vettuge ord i riktig rekkefølge.

Og likevel er «Spring Breakers» en film som summer i hodet som en filmatisk tinnitus, selv etter at man har forlatt kinosalen med en følelse av å komme ut i frisk luft etter en svimmel nattklubbseanse. Den siste filmen til Harmony Korine, den uskikkelige arthouse-auteuren som også stod bak «Gummo» og «Trash Humpers», er en utforskning av ungdommelig grenseløshet og hedonisme, miksen av uvitenhet og glupsk utforskingstrang, som går de ti skrittene for langt som gjør at den forstyrrer og fascinerer. En god stund.

Voldsfantasi

Faith (Selena Gomez), Cotty (Rachel Korine), Candy (Vanessa Hudgens) og Brit (Ashley Benson) er fire dødelige cocktails av bevisstløs sexappeal og babyrosa bamseestetikk, som mest av alt i hele verden vil dra til Florida på spring break, et årlig vårslepp for dekadente amerikanske tenåringer. Men jentene er blakke. Cotty, Candy og Brit raner en lokal restaurant, og de fire setter nesen sørover.

I Florida blir de oppdaget av rapperen og langeren Alien (James Franco), som deler interessen for både bar hud og håndvåpen. Og det tar ikke lang tid før ferien utarter til en dataspillaktig voldsfantasi, iblandet surrealistiske, underlig hjemsøkende scener som den ved Aliens svømmebasseng, der jentenes nye bestevenn akkompagnerer på utendørsflygelet mens de alle stemmer i en inderlig coverversjon av Britney Spears' spilledåseaktige singel «Everytime». Til sist danser de rundt Alien med automatvåpen og rosa finlandshetter.

Psykopatisk og pikeaktig

«Spring Breakers» er noe så oppsiktsvekkende som en postmoderne film i 2013. Blandingen av det livsfarlige og det barnslige, det voldelige og det kosete, det psykopatiske og det pikeaktige, motsetter seg analyse fordi den ikke er kalkulert fra jentenes side, den bare er. De snakker med det største alvor om å reise ut og oppdage verden, Faith leter etter Paradis på jord, men det de snakker om med eksistensielt alvor er ikke annet enn flatfyll på stranda.

Verken jentene eller Alien virker som om de aner hvor liten deres egen horisont egentlig er. James Franco er en skuespiller som har det med å overtenke rollene sine, iblant blir uttrykket holdt og stivt, men her er han presist castet. Sakte skjønner den som ser på at Aliens tilsynelatende manipulasjoner ikke bare er spill. Han føler seg virkelig nær jentene som er like utagerende som ham. Han elsker å posere med våpnene sine, som en seksåring som vil vise hvor mange leker han har.

Såklart spekulativ

Heldigvis moraliserer ikke Korine over sine korttenkte hovedpersoner, selv om han har distansen de mangler. Satiren hans virker som en uintendert bieffekt. Han er såklart spekulativ, i at han appellerer til samme tabloide kikkerinstinkt som MTV-programmene som uten ironi går inn i samme verden, og får nøye planlagt PR på å ta uskylden på Disney-godjentene Gomez og Hudgens. Men heller ikke dét er hovedsaken. Ved hjelp av fotograf Benoît Debie skaper han en stemning, en fantasi i neonfarger og nattskygge, der impulser og et rastløst behov for å ha det gøy er det eneste som rår.

Alt dette er lett å se i «Spring Breakers» når du tar et skritt tilbake. Og så tar du kanskje ett skritt til og spør hva du egentlig har sett og hørt. Og svaret er: Pumpende bass. Ristende pupper. Mennesker som ikke sier så mye som tre vettuge ord i riktig rekkefølge.