FILM: Du har to apokalypser å velge mellom denne uka, «Warm Bodies» og «Oblivion». Den første handler om en zombie som forsøker å uttrykke menneskelige følelser, den andre om Tom Cruise. Mange vil si at forskjellen er minimal, men jeg liker den «superheltete» intensiteten til Cruise. Dessuten er ikke «Oblivion» en film om følelser. Den gjør et forsøk, men regissør Joseph Kosinski er mer opptatt av hjernen.

Øde planet

Året er 2077, det har gått 60 år siden jorda ble angrepet av aliens. Jordboerne vant krigen, men halve planeten ble ødelagt og menneskene har visstnok flyttet til Titan, Saturns største måne. Jorda er øde og likner litt på Island, der deler av filmen ble spilt inn. Jack Harper (Cruise) er en tidligere soldat som jobber med vedlikehold av droner. Sammen med Victoria (Andrea Riseborough) holder han til i en «romstasjon» et stykke over skylaget og inspiserer jordoverflaten i en fiffig, insektliknende farkost. De selvtenkende og svært effektive dronene passer på at aliens ikke angriper «hydroriggene», som suger opp jordas saltvann og sender energien til Titan.

I Joseph Kosinskis debut «Tron: Legacy» (2010), forsvinner helten inn i et dataspill. Denne gangen har Jack Harper vært gjennom en «memory wipe» og bruker første halvdel av «Oblivion» til å forstå fragmentene som fortsatt flimrer omkring i hjernen, blant dem Empire State-bygningen og en vakker kvinne (Olga Kurylenko).

Svak kjemi

Arkitektutdannede Kosinski er en dønn seriøs type, opptatt av store ideer, lekre former og episke landskap. Han rensker unna resten av menneskeheten, bortsett fra en gruppe opprørere, ledet av Morgan Freeman. Filmen bretter ut et vakkert, øde «univers», like imponerende som den animerte neon-minimalismen i «Tron: Legacy».

Men hvis du destillerer bort alle menneskelige omgivelser, er faren stor for at karakterenes indre liv «steriliseres». Risken forsterkes om du velger en fyr i hovedrollen som utstråler mindre menneskelig varme enn kadaveret i «Warm Bodies». Jeg overdriver, men Cruise er flinkere til å få juling enn til å oppnå god kjemi med Kurylenkos Julia.

Kosinski har en imponerende stilsans og han skal ha honnør for å ha takket nei til 3D, slik at landskap og arkitektur kommer til sin rett. Jeg setter også pris på at han er opptatt av identitet, hukommelse og dype spørsmål, men jeg savner en tydeligere menneskelig dimensjon.