KONSERT: På den hvinende mottakelsen i Oslo Spektrum skulle man tro det var Justin Bieber som kom på scenen en uke for tidlig (og på feil sted). Men det er Lana Del Rey, langsomt duvende på høye hæler og med yndig, knelang kjole, til de seige tonene av «Paradise»-EPens «Cola».

Med et stort smil, latter og begeistrede hilsener til publikum stiger hun fram, men setter raskt kursen ned til første rad, der hun bruker resten av låta på å la et generøst utvalg tilskuere få håndhilse og ta bilder. Og glemmer å synge.

Entreen understreker Lana-figurens flørt med det glamorøse stjernelivet — men musikalsk er det ikke særlig heldig.

Popkulturelt fenomen

Hun har måttet tåle mye pepper i løpet av sin korte karriere, 26-åringen. Som en annen Lady Gaga våget hun å skape seg en persona og forsøksvis begrave en mindre heldig musikalsk fortid under fødenavnet Lizzie Grant. Deretter gikk hun hen og lagde forførende, mystisk og storslagen musikk, uten å vite hvordan hun skulle framføre den på en scene!

Men om det skulle vært noen tvil før i går: Det er Lana som ler sist. For i løpet av det drøye året siden utgivelsen av albumet «Born To Die» (hennes første under artistnavnet), har hun mot alle odds gått hen og blitt et vaskeekte popkulturelt fenomen, og et av fjorårets største popnavn.

Så også i Norge, hvor gårsdagens konsert måtte flyttes fra Sentrum Scene da arrangementet ble solgt ut på ti minutter — på tross av den heller lunkne mottakelsen sommerens Hove-konsert fikk.

Effektiv iscenesettelse

Men ting har skjedd siden da. For det første har Lana fått seg en forseggjort scenerigg, med alt fra steinstatuer, kandelabrer og palmer til gigantiske, forfalne vinduer som viser videoer underveis. Rekvisittene forsterker følelsen av at dette handler vel så mye om iscenesettelse og stemning som musikk.

I tillegg er bandet utvidet. Ved siden av strykekvartett og piano har hun med seg trommer, gitar og synth, og i den ofte ugreie Spektrum-lyden låter de faktisk riktig bra.

Vel å merke når de holder seg tett på plateversjonene. For av en eller annen grunn har noen fått det for seg at det var en god idé å skru på fuzzpedalen og gi litt småsymfonisk rock-trøkk i låter som «Body Electric» og ellers nydelige «Carmen». Det var det ikke.

Og selv om Lanas stemme passer fint til verset på Nirvanas «Heart-Shaped Box», er det både uinteressant og malplassert med en generisk bandøvingsgjennomkjøring av den låta.

Upålitelig vokal

Akkurat som med bandet er det vanskelig å gi én vurdering av Lana Del Reys sangprestasjoner denne kvelden. I det ene øyeblikket er hun fullstendig fokusert og trollbinder med intens, klar vokalklang — som i gåsehudfremkallende «Blue Jeans» og den elegante, pianojazzede versjonen av «Million Dollar Man». Men plutselig, som regel i de dypere partiene, kan den bli ustø og finne på å skjære ut.

Heldigvis får vi klart mest av det første. Og når de mest fengslende dramatiske låtene sitter — «Born To Die», «Without You», «Summertime Sadness» og «Video Games» er alle blant dem — ja, da sitter de.

Og i de øyeblikkene er det ingen tvil om at Lana Del Rey har noe på en scene å gjøre.

Usikker opptreden

Samtidig kan man begynne å lure på hva som er grunnen. For mens hun insisterer på at det er fantastisk å være der oppe, og stadig skygger for motlyset for å se utover tilskuerne sine, er det som om fokuset på å opptre glipper. Når publikum (litt for ofte) får synge, virker det som det er fordi hun ikke har behov for å gjøre det selv.

Og når hun til slutt pakker sammen etter halvannen time, har flesteparten av oss måttet nøye oss med et langt, kjedelig instrumentalparti fra bandet som avslutning, mens hun nok en gang har hatt verdensvant nærkontakt med fansen på gulvet.

Kontrasten til det siste mumlende, forbipasserende takket i mikrofonen er påfallende.