ANMELDELSE: Det er ikke alle forfattere forunt å kunne plukke de mest fantastiske romanskikkelser fra nær familie. I særdeleshet ikke skikkelser med dramatiske liv som speiler både tidsånd og sentrale begivenheter fra forrige århundre. Jan Jakob Tønseth er privilegert i så måte.

I sin trilogi fra den spanske borgerkrig, var hans onkel Gunnar Skjeseth modell for romanskikkelsen Hilmar Iversen. «Pastoren» handler om forfatterens morfar — far til Spaniahelten — Kristen Skjeseth. Også han en heltemodig mann.

Fortellingen er lagt i hånden på pastoren selv. I 1952 ser han tilbake på sitt liv, som startet på en bondegård på Hamar 72 år tidligere. Skjeseth gikk først krigsskolen, siden studerte han teologi. Det siste ikke uten kvaler og Darwinistisk tvil på troen. Inspirert av Kierkegaard og Mikael Hertzberg — en norsk Frans av Assisi — ville Skjeseth «møte samfunnets stebarn, de elendige». Etter studiene tok han seg derfor jobb som gruveslusk i A/S Syd-Varanger; «For at kunde indta en retfærdig stilling i tidens samtidens mest brænnende spørsmaal, det sosiale spørsmaal» som det heter med prostens egne ord. Interessant nok med paralleller til 70-tallets venstreside.

Skjeseth fikk åtte barn. Fem av dem med Sally, som døde i 1920, tre med Marie. I 1921 fikk han jobb som prest i Vågan, der han var i 30 år. De siste tjue som prost. Den del av beretningen gir innsikt i et hardt liv der nord, og forteller blant annet om hvilken revolusjon værmeldingen på radioen var, som reddet mange fiskere fra drukningsdøden.
 
Ved tilfeldigheter, og det jeg vil kalle heroiske valg, kom Skjeseth til å delta i sentrale begivenheter før og under 2. verdenskrig.

Han var i Tyskland på en kirkekonferanse  1934, under de lange knivers natt. Hans sønn Gunnar var kommunist, og falt i den spanske borgerkrig. En annen sønn Tore, ble skutt ned som krigsflyger. Da tyskerne invaderte Norge, meldte den 59 år gamle prosten seg som feltprest under kampene i Narvik. På grunn av sine to sønner ble Skjeseth arrestert, og straffet med et år på Grini. Deretter virket han som prost, og omskrev tyskerne som Satan selv.       

Kirkelig-gammelmodig stil

At poeten Jan Jakob Tønseth er en uhyre stilsikker - og humoristisk - forfatter, viste han blant annet i den vakre novellesamlingen «Von Aschenbachs fristelse» (2006). Dette kommer ikke så sterkt frem i denne boka, som i stor grad er bygget på prostens kirkelig-gammelmodige stil gjennom hans egne nedtegnelser, brev og prekener. Det kan avogtil bli vel pludrete og gjentagende, dette muligens for å få til et muntlig språk, der prosten liksom mimrer. Men det er også nydelige og utpregede tønsethske passasjer her, spesielt i åpningen og avslutningen.    

Ved siden av det historiske og idéhistoriske stoffet — her er også møter med mange av datidens sentrale skikkelser; Olaf Bull og Francis Bull, biskop Schjelderup og Johan Borgen, Terboven og den brutale riksprotektor Heydrich - er det nettopp Skjeseths alvor som gir inntrykk i denne boka. Hans moralske anfektelser, hans idealisme. Som da han etter krigen var en av få som hevet stemmen mot krigsoppgjøret og dødsstraff, der han manet til tilgivelse, og ikke hevn.  

Det slår meg at sånne mennesker knapt finnes mer. Dette alvoret fra en svunden tid. Gudesnakket som for lengst er borte, i en tid da kirkens folk synes mest opptatt av hvordan markedsføre seg, for å lokke folk til de tomme kirkebenkene.