Anmeldelsene ødelegger for henne, men kanskje de også setter i gang noe som er bra? Det forblir litt uklart.

Uansett er det et dramatisk og ladet møte Loe tar som utgangspunkt, den skjøre situasjonen når en forventningsfull forfatter møter lesninger som vel aldri kan svare til alle krav om seriøsitet, omtanke og dybde. Å møte kritikerens blikk kan ikke være annet enn sårt!

Men hvordan skal man anmelde en slik bok om anmeldelser, og da særlig uforstandige anmeldelser?

En mulighet kunne være å parafrasere den anmeldelsen Loe selv har funnet på i boka, og se om den like gjerne kan benyttes på Loes eget verk: « ... han har kommet til et punkt i sitt allerede ujevne forfatterskap hvor han tydeligvis må beskyttes mot seg selv».

En annen mulighet, mer fristende, kunne være å skrive en parodisk panegyrikk og for eksempel utrope Loe til «Norges viktigste kunstner uansett sjanger», slik en annen norsk forfatter nylig ble. Sårt!

Et tredje alternativ er å holde seg til en nøktern oppramsing fakta: En veldig liten bok, 130 sider, men egentlig bare 107, siden det er 27 sider utenom brødteksten. For lite? Ja, det er for lite, men samtidig litt deilig å kunne ta den i ett jafs. Hva betyr «for lite»? At boka ville hatt godt av mer. Den er bare en ouverture.

Er det Loe i kjent stil? Joda, Loe har skrevet en Loe-bok, med sin karakteristiske blanding av det sosialt og verbalt helt hverdagslige, og sosiale og verbale absurditeter. Rett som det er må leseren knegge.

Har Loe noe prosjekt, utover å «komme med bok»? Tja, det kan se ut som om han vil herje litt med kyniske og uforstandige kritikere og forsvare en forsvarsløs kvinne.

Men det skumle og tragiske og såre er at Loes egen framstilling av den aldrende lyrikeren også ville ha kunnet bli lest som kynisk utdriting, dersom kritikeren skulle ha ønsket det. Men det går ikke an, ikke denne gangen. Labyrinten fører ikke dit.

Kan boka sies å være en brannfakkel mot kritikerstanden? Nei. Til det er den for vag. Den kritikken boka i boka får, får vi bare sitert noen få, karikerte brokker av. Det er umulig å tenke seg at denne boka vil få kritikere til å «gå i seg selv».