«Jeg skal aldri gifte meg med en fra Pakistan», var svaret jeg ga mamma da jeg var yngre. Kanskje fordi jeg følte meg vel så norsk, eller kanskje fordi jeg ikke var så glad i pakistanske jenter. Ikke fordi de har bart eller noe, men jeg har aldri hatt noe til felles med dem. Men i desember 2012 så sto jeg i Dinga, Pakistan, klar til å gifte meg med den vakreste jenta i verden.

Familien min har bodd på Lørenskog siden 1970. Vi bodde også fire år på Bjørndal i Oslo, men vendte tilbake til bondelandet. Oppvokst med rasisme og hets, men samtidig lært det meste om alt. Jeg krediterer mye til ungdomsskolelæreren min, Aud. Hun viste meg at ikke alle hvite nordmenn misliker folk med en annen farge enn «hudfargen» (ref. tegnestifter). Fy faen, jeg hater de tegnestiftene.

Men ja ja, tilbake til hvorfor jeg skriver dette her. Jeg har vært og kommer alltid til å være en utlending. Ikke bare i Norge, men i Pakistan også. Vet dere hvor fucked up det er? De ser ikke på meg som en pakistaner. Som en av dem. Jævla pakkiser ass, tror dere ikke at jeg får nok av det i Norge? Altså, hver gang jeg dro på shopping for bryllupet så sto de der og så rart på meg. Når jeg spurte om prisen så ga de meg en tredobbel pris (Som faktisk var billig. Men hei, jeg driter ikke penger). Også spurte de alltid «Hvor kommer du fra da? Du snakker ikke som du er fra Pakistan». Hei verden, jeg hater deg. Du har en tendens til å gjøre livet mitt litt vanskeligere. FUCK!

Vet dere hvite mennesker hvor kjipt det er å være utlending overalt? Å ikke være akseptert av et land man er glad i? Nei. Jeg elsker Norge, men å være brun i huden uten å ta sol gjør meg dessverre ikke til norsk kar. Nei, selvfølgelig, ikke alle misliker folk som ser ut som meg, men media hjelper ikke noe på akkurat det. De må jo selge aviser, da skriver man om hvor farlige utlendinger er. «Tre nordmenn med «svarting»-bakgrunn ranet en kebabsjappe for medium dressing, og nå får fulle etniske nordmenn bare sterk dressing. Nesa renner. Siv Jensen er forferdet». Jeg tror ikke akkurat det har skjedd, men den beskrivelsen irriterer meg som herpes.

Hvorfor er ikke Moa, Joshua King og så videre nordmenn med utenlandsk bakgrunn? Så hvis vi gjør gode ting så er vi norske, men vi blir utenlandske med en gang vi gjør noe galt? Dere kan ikke velge og vrake, media. Skriv enten «Norsk-svarte Moa scoret hat trick mot Afghanistan», eller skriv «Norske Arfan Bhatti liker ikke sine landsmenn». Jeg trodde at Christina Vukicevic var norsk helt til dopingsgreiene til faren hennes kom på banen. Da var de plutselig norsk familie med «utenlandsk opphav». Bravo, håper den som skrev det får midlertidig aids.

Men ja, tilbake til bryllupet. En vestlig kar fra Norge, og ei kulturell jente fra Pakistan. Hun er av den stille typen, jeg er selvfølgelig han karen som alltid må si noe. Bryllupet varte tre fantastiske dager med hele familien, masse musikk, masse gleder, fantastisk mat. Vi var glade, jeg så at mamma var glad, søstrene mine danset og hadde det fint. Når yngstemannen i familien gifter seg, gjør det noe med alle. Jeg var sammen med kona i over en måned, og jeg gleder meg til hun får komme seg til Norge så vi kan starte et nytt liv sammen. Hun er vakker, jeg er stygg, vi er kjempeglade og det er ikke tvangsekteskap. Jeg lover.

Men nå har jeg skrevet nok. Jeg liker alle hudfarger i verden, derfor planlegger jeg å se fotball med Kristian Eilertsen i Harstad. <3 <3 <3