For ei tid tilbake kjøpte vår familie en sau. Denne sauen har et godt liv. Den beiter ute hele året. En gang i året får denne sauen lam. Vi blir invitert til slakting og partering av sauens lille lam. Kjøttet legges i fryseren og er nok til vår families forbruk av lammekjøtt. Kjøttet spises med større andakt og respekt for det dyret som faktisk har ofret livet for at vi skal få mat. Det at hele vår familie vet hvor kjøttet kommer fra har gjort noe med oss.

En god kamerat har vært «matpoliti» i vår vennegjeng i årevis. Veldig irriterende sådan. Han har pirket borti mine valg av råvarer på en måte som raskt har framkalt mitt forsvarsverk. Det skal sies at han har, gjennom sin jobb, besøkt gårder over hele landet. Sett hvordan maten vi spiser produseres. Og altså blitt matpoliti.

Billige kyllingfileter, gjerne kjøpt på harrytur til Sverige, kjøttdeig likeså og skinke ... lista er lang og forsvaret mitt er på topp. «Vi har så mange munner å mette». «Barna er i tenåra og spiser som hester.» «Det er kanskje ikke alle som tjener så godt som deg og som faktisk derfor må handle billigbillig?» Alle argumentene er på plass. Men jeg vet han har rett. Jeg vet jeg må forholde meg til hvordan maten jeg putter i munnen blir produsert. Det er et samfunnsansvar. En verdi jeg har en plikt til å føre videre til mine barn. Respekten for mat i verdens rikeste land.

Så til bakgrunnen for dette innlegget. Jeg jobber som flyvertinne. Har gjort det i 26 år og elsket det fra den dagen jeg begynte. Flybransjen er, som de fleste nå har fått med seg, i krise. Alle vet det. I årevis har billigselskapene vokst fram og gitt oss muligheten til å reise land og strand rundt for 99 kroner. Fantastisk! Også for meg og min familie. Jeg sitter på nettet og sammenlikner priser med fem vinduer oppe på PC-en. Triumfen er stor når jeg ser hvor billig jeg kan få det. Sju personer og en assistent til sol og varme for en slikk og ingenting.

Jeg gjør som med den billige kyllingen fra Sverige og argumenterer godt inni meg. «Vi hadde jo aldri hatt råd til ferie hvis jeg skulle kjøpe billetter fra et annet selskap.» «De kan da ikke ha det så ille de som jobber der?» «De hadde ikke fått lov til å fly ut fra Norge, verdens rikeste (les:beste) land, hvis det hadde vært så ille.» «Alle ryktene om at de har presset sine ansatte og gir folk som stiller spørsmål sparken; det er helt sikkert feil.» «Dette er bare noe pressen har funnet på.»

Jo da, argumentene ligger som perler på en snor for at jeg skal få tak i de billigste billettene og lukke øynene godt igjen. Etter å ha sett en usedvanlig opplagt og fornøyd Michael O?Leary, sjefen for Ryanair på TV torsdag, klarer jeg ikke annet enn å reagere. Han argumenterer godt. Det skal han ha. De to tøffe damene som nå står fram, fikk faktisk sparken på grunn av sikkerhetsbrist på den ene. Den andre stilte ikke på jobb. Nå vil de bare hevne seg. Retorikken hans er god. Den fungerer for alle som vil lukke øynene. Det er da bare å slutte hvis man er misfornøyd?

Vel, her er jeg igjen. Flyvertinnen med 26 år bak seg. Som nå ser en flybransje som er på vei til samme sted som Ryanair for å tilfredsstille folks behov for billigbillige billetter mens de lukker øynene. For det er faktisk slik at mens transportarbeidere i Norge, verdens beste land, har store begrensninger på hviletid/ matpauser og slike basale behov, så har transportarbeidere som jobber i «internasjonalt farvann- og vei» helt andre begrensninger.

Faktisk så forskjellige at jeg tror folk hadde fått sjokk om de hadde visst. Eller enda bedre fulgt oss i fotsporene en uke eller to på jobb. Og i mitt selskap er dette bare begynnelsen.

Ryanair har holdt på slik i flere år. De driver det man, i min verden, med rett kan kalle vestens slavedrift. Blir man syk, får man sparken. Får man barn, får man sparken. Man får betalt det man i Norge anser for å være på fattigdomsgrensen, selv om man bor i verdens beste land (les: dyreste), uttaler man seg i negative former får man sparken. Man kan ikke organisere seg. Ingen ivaretar dine rettigheter som arbeidstaker. Vil vi virkelig ha det sånn? Er iveren etter billige billetter verdt prisen?

Heldigvis kan vi organisere oss. Til manges irritasjon. Ja, jeg kjenner argumentene: «Alle de foreningene i SAS ...» «De har altfor stor makt.» «De ansatte klarer ikke følge med i utviklingen.» «Er det så ille, er det da bare å slutte?» Jeg må si jeg er glad i min forening og hva de har gjort for å minimalisere de ekstreme forandringene vi står overfor. For vi er på vei mot Ryanair. Det vil jeg alle skal vite. For å tilfredsstille behovet for de billige billettene. Koste hva det koste vil. O?Leary sa det så greit i går: «Vi forholder oss til de reglene EU har bestemt». Jeg tror ham, for her er begrensningene minimale. Hviletid, maksbelastning, spisepauser, tidsforskjell, fatigue er fremmedord i praksis. At flere hundre piloter og kabinpersonal stiller i Brussel for å snakke om fatigue, interesserer faktisk ikke.

De billige billettene derimot ...

Myndighetene vet dette. De har visst det lenge. Men også de velger å lukke øynene for hvilken retning flybransjen tar. Oljefondet har investert i Ryanair. Og det tjener vi nok mange penger på, og vi kan le hele veien til banken. Men selv flyr visst ikke statsministeren Ryanair. LO snakket ei tid tilbake om å boikotte Norwegian fordi de brukte billig arbeidskraft og ansatte folk på kontrakter uten de samme rettighetene som vi har i Norge. Og med EU-lønn. Men så ble det stille. Jeg tror de billige billettene er viktigst der også. Helt til et fly ramler ned. Da kommer kommisjonene på banen og rister oppgitt på hodet over at ingen sa fra. Vel, jeg har sagt fra nå. Våkn opp!

Lena Ronge blogger også på tenktanken.com