ALBUM: Det er liten tvil om at det er store krefter i sving når plateselskapsgiganten Universal skal gjøre undergrunnsfenomenet Ghost til allemannseie. Med sine prangende kardinalkapper og okkulte symbolikk er Papa Emeritus II og hans navnløse spøkelser et heftig estetisk blikkfang. Det store spørsmålet er om Ghost er noe mer enn staffasje og jippo.

Musikalsk hører svenskene til i brytningen mellom 60- og 70-tallet, hvor psykedelisk pop ala sein-The Beatles møter okkult progpop i gate med Blue Öyster Cult og Black Widdow. De har med andre ord mer til felles med landsmennene Soundtrack of Our Lives enn black metal-verstingene Watain.

ABBA og Gamle Erik

For det er i bunn og grunn god gammeldags hippimusikk med satanlyrikk og et lite drag av danskenes heavy metal-okkultister Mercyful Fate Ghost bedriver. Det hele fremført på vekselvis latinsk og svensk-engelsk, toppet av en kledelig aksent for å imitere den katolske messen.

«Year Zero» er ABBA møter Blue Öyester Cult i en felles ode til Gamle Erik, komplett med messende kor og et idiotisk fengende refreng. «Ghuleh/Zombie Queen» starter som en ondskapens vuggesang før den gjør suggererende psykedelia av Griegs «Åses Død».

Kitchpakke

«Jigolo Har Megiddo» er slentrende sommerpop i beste The Beatles-tradisjon, mens avslutningen «Monstrance Clock» er seremoniell rock av episke proporsjoner, hvor blandakoret messer «Come together, together as a one Come together for Lucifer's son» i god lovsangånd. Selvfølgelig med brusende kirkeorgel i bunn.

Spørsmålet er hvor mange av hvermansen de får med seg på sine «Hail satan»-opprop. Det er selvsagt langt over toppen, og da blir det et spørsmål om du svelger kitchpakken eller ei.