ALBUM: På to album har Staut klart det mange trenger flere år på, å bli både populære og folkekjære. Med sitt tredje album befester de sin posisjon som et av Norges beste folkrockband.

På dialekt

Band som synger på dialekt er vi for, og det er mange som etter hvert har slått seg fram i denne grenen i Musikk-Norge: Hallingdal har Hellbillies, Gudbrandsdalen har Lomsk, Telemark har Nordstoga og Valdres har Staut.

Alle utmerker seg med gode tekster, gjerne rotfestet i lokal tradisjon.

Halling

Stauts ordsmed er Ørnulf Juvkam Dyve (tangenter og «pyntesang»). Han går ikke av veien for å fleipe med sine venner på den andre sida av fjellet heller, kanskje inspirert av en spesiell omgangsform i Bygde-Norge: «Det æ'kji stugureint å deng' ein halling / Det æ'kji stugureint å kall ein halling før balling».

Noen topper

Staut reindyrker sitt spesielle lydbilde på treeren, men overrasker sjelden. Som før er det folkemusikk-basert country, pop og rock.

Nå skal man ikke forlange eller forvente at et band som har funnet sin stil og plass absolutt skal fornye seg, men dette blir først og fremst flere låter i kjent landskap - med noen topper. 

En av dem er «Eit gøtt gamalt frieri», som allerede har gått mange runder på radioen - med en fin tekst om at det du leiter etter ofte er nærmere enn du tror.

Det er også den låten på albumet som i størst grad tar vare på folkemusikktradisjonen.

Ballade

«Ei varmare stelle» er en av de fineste ballader jeg har hørt på lenge, en duett med Marie Klåpbakken som bør kunne ta opp konkurransen med Hellbillies' «Den finast eg veit». Og så er det «Kem æ du», som antar smått episke dimensjoner helt på tampen av albumet.

Hellbillies passerte nylig 20-årsmerket. Staut har også det som skal til for å leve et langt liv langs norske landeveier, og turnélista er lang også i år. Men en liten gåte til slutt: Staut har seks medlemmer, men bildene av bandet viser bare fem staute karer. Hva galt har sjettemann gjort?