ALBUM: For band med en så omfattende katalog som Motorpsycho, og som dessuten har en så konsekvent kompromissløs tilnærming til selve albumfaget, er det faktisk ingenting galt med et lettbeint hvileskjær.

De har ikke «mistet noe», de går ikke på «tomgang», og det er ikke slik at de ikke gidder å overgå «tidligere bragder».

Den slentrende enkeltlåttilnærmingen til dette albumet, som til overmål er spilt inn på eldgamle studiojaktmarker i Brygga Studios i Trondheim, har gitt oss en av de mest lettfordøyelige og - i passasjer - mest popaktige Motorpsycho-platene siden tidlig 2000-tall.

Melding om Fiske

«Still Life With Eggplant» har slik sett noe av den samme fragmenterte løssluppenheten og lave skuldre som mange av de elskelige, overskudds- og innfallspregede EP-ene de krydret diskografien sin med på 90-tallet.

Den har dessuten Reine Fiske, denne fabelaktige svenske gitaristen fra Dungen og The Amazing (og en heftig gjesteopptreden med norske Elephant 9 på en av fjorårets beste plater), som krysser klinge med sertifisert gitarhelt Hans Magnus «Snah» Ryan på forunderlige og vidunderlige måter gjennommesteparten av 45 minutter.

Bygg og rotter

Det ser mer tungtfordøyelig ut enn det faktisk er:

«Hell, part 1-3» er en slik låtsuite som på omslaget ser ut som en bekmørk, ugjennomtrengelig progrockfantasi, men som i praksis låter som trivelige Black Sabbath-sludrerier.

«August», en cover av åpningssporet på Love-albumet «Four Sail» (der Arthur Lee hadde kvittet seg med originalbesetningen), semiplankes med stor glød og dedikasjon og kulminerer i et eventyrlig bulder av Sæther-fuzzbass og Snah-kaskader sprinklet med akustisk Fiske-klimpring.

«Barleycorn (Let It Come/Let It Be)» er kjølig, smygende psychfolk med et høyt- og flerstemt poprefreng som er like mye «Hair» som noe annet, med tiltalende instrumentalkvaliteter i siste halvdel. En umiddelbar favoritt.

«Ratcatcher» er 17 minutter med lett improvisert workshop - saktegående drodling, galopperende progrock, langstrakte jazzgitarsletter, buldrende tungrock og tilbake igjen.

Og avslutningen «The Afterglow» er en trivelig vise ved reisens slutt, et musikalsk lite smil som avslutter denne kosestunden for framskredne psychonauts.