BEITOSTØLEN (Dagbladet): Når Ridderrennet feirer sitt 50 års jubileum i morgen, har det allerede blitt gjennomført et stort seminar her om hvordan rekruttere funksjonshemmete mer effektivt i arbeidslivet. For fortsatt er det sånn at omtrent hver fjerde funksjonshemmet uten sysselsetting, ønsker å komme seg i jobb.

Muligheten til arbeid er altså et hovedtema på den største samlingen for idrett for funksjonshemmete.  Stort bedre kan ikke rammene om denne delen av den norske eliteidretten forklares.

Det er helhet det er snakk om. Selv i en toppidrett som krever uvanlig mye av den enkelte.

Eller som Erling Stordahl, Ridderrennets far, så overbevisende forklarte kraften av det å gjøre ting sammen:

 

"Me vandrar alle i myrkret. Somme fordi dei ikkje ser med augo, somme fordi dei ikkje ser med tankane. Dei fleste av oss fordi me ikkje ser kvarandre".

Stordahl skjønte at det ikke akkurat er noen fysiske funksjoner fra eller til som klarest skiller oss mennesker. Den innsikten var avgjørende for arbeidet han satte i gang med å få blinde som han selv ut for å leke.

DER både Ridderrennet og  helsesportsenteret på Beitostølen har vokst seg sterke på tanken om at fysisk aktivitet forandrer hverdagen for alle uansett graden av funksjon, er det framfor alt norsk hverdag dette dreier seg om:

•• Det blir ingen god toppidrett for funksjonshemmete om ikke satsingen forankres i det aktivitetstilbudet som er tilgjengelig for flest mulige.

Heller ikke her har norsk medaljetelling noen verdi i seg selv.

BARE en uke etter at en ekspertgruppe i Norges Idrettsforbund avdekket hvordan den norske paralympiske idretten sakker akterut i den internasjonale konkurransen, er det grunn til å minne om akkurat det. Det er ikke nødvendigvis for få OL-medaljer utfordringen dreier seg om.

På samme vis som idrettsaktivisten Erling Stordahl var en visjonær tenker da han dro igang både Ridderrennet og helsesportsenteret på 1960-tallet, ble Norge en pioner i paralympisk idrett. Med orginale ledere som Stordahl måtte det kanskje bli slik. Da han startet det første langrennet for blinde, ble de fleste fysiske grenser brutt.

Også selve skiløypa måtte omdefineres for å få det historiske feltet med blinde og svaksynte løpere ned de par bratte, ulendte milene fra Valdresflya til Beitostølen. Erling tegnet selv verdens første preppemaskin som satte dype, faste spor, og fikk en smed nede i bygda til å realisere prosjektet. I dag går alle langrenn i slike tydelige løyper som dengang gjorde det mulig for blinde å komme seg fram på ski.

ENTUSIASMEN rundt pionerer som Erling Stordahl førte til at Norge lenge vant uforholdsmessig mye både i sommer -og vinterlekene for funksjonshemmede, men den tida er definitivt over. Nå sliter denne eliteidretten både med rekrutteringen og fornyelsen blant de aller beste. Det synes på de internasjonale resultatene:

•• Fra 1994 har nedgangen på medaljeoversiktene vært permanent.

Lenge har Norge gjennomgående vært svakere i paralympics enn i de vanlige lekene.

DET i seg selv er neppe strategisk klokt med tanke på hvordan nettopp toppidrett for funksjonshemmete gjennom Paralympics i London sist sommer har fått det definitive publikumsgjennombruddet. Det gjør denne stjerneidretten til en enda bedre arena hvis vi ønsker å vise fram verdier i norsk kultur.

Samtidig er det greit å miste medaljer til andre land hvis den nye interessen for paralympics reflekterer en langt større internasjonal forståelse av behovet for idrett for alle. Poenget er jo ikke å være global pioner for god tenkning, men å få gjennomslag for noe som betyr noe bra for flest mulige.

DEN forståelsen bør også prege den gjennomgangen av den paralympiske idretten som nå kommer. Ekspertgruppa som har sett på norsk toppidrett fram mot 2022, anbefaler en egen granskning for å finne ut hvordan vi skal vinne mer:

•• Men helst skal vi skjønne hvorfor vi skal vinne.

Om ikke alle disse medaljene gir en bedre hverdag til mange, er de kanskje ikke så mye verdt. Det var der sporet Erling Stordahl fikk tråkket for oss, så vi alle kan komme ut av mørket..