Les intervju med Hilde Østby her.

ANMELDELSE: At Shakespares heltinne Julie satt i tårnværelset og gjorde beregninger om kraft og fart, overrasker vel de fleste.

Mer forbløffende er det at sukkene hennes, fra den velkjente balkongen, slett ikke skyldes den umulige kjærligheten til Romeo.

Sukkene skyldes derimot Julies erkjennelse av «at like berusende som kyssene hans var, like vakkert som ansiktet hans, like fullstendig tanketom var han, like gjennomskuelig som et middels hønsebur (og dem var det mange av i 1400-tallets Sienna.)»

Livets ironiske sider

Kvinnen som skriver denne korrigerte versjonen av verdens mest kjente kjærlighetsfortelling er Liv Vestby, hovedpersonen i Hilde Østbys debutroman.

Liv utgjør (alene) en leksikonredaksjon som har satt seg fore å skrive et encyklopedisk verk om kjærlighet. I verket tar hun for seg fortellinger fra historien, fra myter og litteratur, og forteller hva som egentlig skjedde.

Vi får historien om kjemikeren som for å bevise kjærlighetens kraft sperret datteren inne i en krypt, som beilerne skulle finne. De feilet. Da levningene til jomfruen ble lokalisert, var veggene i krypten fylt med ukvemsord. Og vi får historien om unge Werther, fra Goethes beretning, som ikke egentlig gråt av kjærlighet, men fordi han hadde et syndrom.

Bare unntaksvis ender Livs fortellinger lykkelig. Orgasmene i ensomhet er mange, fordi signalene mellom den forelskede og kjærlighetsobjektet, feiltolkes. Som i fortellingen om bibliotekaren som forelsker seg i en kunde for hennes smertefulle drag over ansiktet. Et drag som simpelthen skyldes at hun, litt brennkvikt, må gjøre sitt fornødne.

Novellistisk

Siden boka skal være et leksikon er fortellingene skrevet som selvstendige historier/artikler.

Fortellingene er holdt i et saklig, leksikalsk språk, men artikkelforfatter Liv er langt fra objektiv. Hun stikker ikke egne synspunkter under en stol. Innskutte resonnementer er hyppige, som i historien om bibliotekaren:

«Og det er jo et ugjendrivelig faktum at de i middelalderen og renessansen ikke hadde avslørt hjertets fysiologi, rett og slett fordi det var forbudt å foreta obduksjoner på mennesker, kanskje av frykt for å finne ut det bibliotekaren var helt uvitende om: at det menneskelige hjertet ikke inneholdt en eneste følelse, men derimot er et pumperedskap for noen få liter blod, og at hvis kjærligheten holder til i et kroppslig organ overhodet, er det i binyrene.»

Upålitelig forteller

Fortellerens fortellinger og synspunkter er i det hele tatt tvilsomme, og dermed festlig lesning. Østby, som arbeider i norsk oversetterforening, viser at hun er kunnskapsrik og belest. Inspirasjonen fra italiensk og latinamerikansk litteratur er tydelig.

Utvelgelsen av historier kunne vært mer selektiv. Selv om alle fortellingene er overraskende, for ikke å si skrudde, er den leksikalske formen i fortellingene lik. Det gir i lengden en noe monoton tone til boka.

Styrken er formuleringsevnen og oppkommet av oppspinn og vidd. Det gjør «Leksikon om lengsel» til en frisk opplevelse, rik på interessante påstander som at Dantes «Den guddommelige komedie» «ender i trekant-, eventuelt også firkantsex, alt etter hvordan du leser det.»