MENS klokka i storstua til Ole Gunnar Solskjærs fotballhjem får tikke omtrent så lenge Manchester United vil når det virkelig kniper, var det ingen ekstra sekunder å hente for Molde i forsøket på å skaffe seg sesongens første poeng.

Den rettferdigheten var kanskje grei nok. For mens den engelske grandonkelen United er i ferd med å avslutte en sesong der laget knapt har trengt sine velvillige tidtakere, hadde det kanskje ikke hjulpet for den lille norske fetteren å få mer enn fem minutters overtid på Aker Stadion.

For nå kan de regjerende seriemesterne egentlig bare hjelpe seg.

DET klarer de ganske sikkert om spillerne holder fokus. Det er faktisk ganske vanskelig selv for en gjeng som har nok av selvtillit med seg fra de to siste jubelsesongene.

Allerede tidlig i andreomgangen på stillingen 0 - 1 og med en hel liten fotballevighet igjen å spille, var det tydelige tegn på mental ubalanse.

Gang etter gang jobbet Molde-spillene til seg ballen bare for å miste den ganske direkte etter på grunn av for store ambisjoner på egne vegne. Der og da skulle alt rettes opp på kortest mulig tid og på mest heroisk vis av hver enkelt. Dess lenger ut i omgangen vi kom, dess skjørere ble forståelsen for at dette er et spill som stort sett bare kan vinnes sammen.

Det laget som har skaffet seg to gull på rad gjennom kvaliteten i pasningsspillet, kom plutselig en og en. Alt dette krampaktige ga nesten ikke en eneste sjanse, og det er knapt tilfeldig:

•• Med slik enøyd angrepsspill blir det langt mellom poengene framover.

Det er derfor det heller ikke kommer til å vare.

FOR trenerteamet er det ingen grunn til å bekymre seg for. De siste årene har Ole Gunnar Solskjær og assistenten Mark Dempsey med rette reist rundt i det sentrale norske trenermiljøet med gode impulser på hvordan flere kan bygge opp et trygt, framoverrettet pasningsspill.

De to trenerne er ikke blitt noe dårligere i løpet av vinteren. Ganske sikkert heller ikke innholdet i den jobben som gjøres på treningsfeltet. Forskjellen er på lagoppstillingen med salg av to nøkkelspillere, og den er dels til å utligne.

DET er riktignok ganske mye trykk som er blitt borte med Davy Claude Angan på topp og Vegard Forren i midtforsvaret. Slik vipper ikke Molde like lett jevne kamper til sin fordel, men det er foreløpig ikke der det kniper. Nå gjelder det mest å gjenskape det grunnleggende angrepsmønsteret med et så trygt ballhold at laget rekker å doble på kantene med de temposterke sidebackene sine og slik skaper flere sjanser.

I praksis betyr det bedre bevegelse rundt ballføreren og flere alternativer på vei framover. Ganske enkelt å flytte bein. Det er det Solskjær selv var inne på da han på direkten ble avkrevd en rask vei ut av uføret:

- Vi må ikke tro at dette kommer til å gå av seg selv. Det er det ingen som kan vente, sa han, og stort mer er det ikke å si.

FOR Molde er ikke inne i noen krise. Det er ikke fundamentet for det som har vært Norges beste klubbfotball som sprekker. Selve klubben står like støtt; den har fotballfilosofi, trenere og fortsatt bra nok med spillere til å jobbe seg ut av motgangen.

Men først må selve jobben gjøres. Og det skjer i all sin brutale enkelhet ute på banen.