ANMELDELSE: Det er sjelden forfattere er så heldige — eller kanskje det er en forbannelse — at de får popstjernestatus. Det har finsk-estiske Sofi Oksanen fått. Etter debuten «Stalins kyr» (2003) og Nordisk Råds pris for «Utrensking» (2008) — regnes den eksentriske forfatterinnen blant Estlands og Finlands viktigste forfatter. «Utrensking» har blitt satt opp som teater — og planlagt som opera.

Selv har hun uttalt at dette utenomlitterære oppstyret gjør at hun får dårlig tid til å skrive. Finske kritikere har hevdet at nettopp det har rammet hennes fjerde roman «Da duene forsvant».

Den kan både i komposisjonen og persongalleriet virke nokså sammenrasket og halvferdig. Jeg velger — under tvil må jeg innrømme - å legge godviljen til, og å stole på at Oksanen har visst hva hun har gjort. Og at det episke kaos bevisst speiler det ideologiske kaos i lille Estland.  

I «Da duene forsvant» er det ikke kvinnelivet som dominerer, slik det har vært i Oksanens tidligere bøker. Handlingen starter i Estland i 1941, da sovjetokkupantene jages ut av landet, og tyskerne overtar. Det gjør fiendebildet langt mer komplisert enn i vesten: Heltemodige kommunister kjemper mot tyskere, heltemodige antikommunister ser tyskere som befriere, mens heltemodige idealister kjemper for et fritt Estland. Og så er det opportunistene, som ser muligheter til egen fremgang under enhver okkupant. Dem var det mange av under regimer som avlet frem det verste i menneskenaturen.  

Løgn og renkespill

Alle er de representert i denne boka: Helten og idealisten Roland, som bor i skogene og kjemper for et fritt Estland. Hans fetter Edgar er en feig pratmaker og latsabb, spesialist i renkespill, løgner, forkledninger og forfalskninger. Han angir glatt sine nærmeste for egen vinning, og skifter identitet og idelogi etter hvem som er makthavere.  

Juudith lever i et ekstremt ulykkelig ekteskap med Edgar, som viser påfallende liten interesse for henne. Hun forelsker seg i en vakker tysk offiser. Privat en solid og sympatisk mann, men en brutal okkupant. Skildringen av hennes liv kan likne andre av Oksanens kvinneskildringer. Det lille liv i den store kampen: Kjærligheten til ham, redselen for at tyskerne taper, selvforakten over at hun er en «estisk hore».   

Ved siden av en rekke bifigurer er det er de tre som bærer handlingen, som også kryssklippes til 1960-tallets Tallin. Der møter vi igjen Edgar, under annen identitet. En stusslig fyr som lever i et fryktelig ekteskap — akkurat det er fantastisk skildret  — med nettopp Judith. Hun er redusert til en tykk, forfyllet og skittenfeldig slaske i et ekteskap bundet sammen av et sterkt gjensidig hat. Edgar får i oppdrag å skrive en oppbyggelig kommunistisk roman, nærmest en parodi på sovjetlitteraturen. 
   
Hva har skjedd i de tjue årene? Nettopp det er noe av driven i boka, som på sin kryptiske måte er lagt opp som en slags kriminalroman, blant annet med et uoppklart mord som drivkraft.

Mye er avhengig av avslutningen, som burde rettferdiggjøre de mange tilsynelatende tilfeldige bipersonenene og det slentrende episke kaos. Det gjør den bare et stykke på vei, i en roman som vel ikke er Oksanens beste.  

Men Oksanen er for god til å være dårlig, og «Da duene forsvant» har et imponerende tematisk spekter. Litt for stort stort kan en muligens si.