Både Klassekampen og Morgenbladet har de siste ukene valgt å kjøre oppslag der Bernhard er forsøkt høvlet ned noen størrelser. Visstnok skal en norsk professor i mellomtida ha karakterisert Bernhard som «overvurdert». Det har fått fanene til å blafre hos flere som nå melder at de er lei av Bernhards kvernende kritikk av alt og alle, spesielt i Østerrike.

Klassekampens hovedanmelder gir uttrykk for et visst ubehag, fordi han mener Bernhards utfall og angrep mot staten og dens organer minner om det moderne bloggsamfunnets flom av lignende ytringer, en form for «litteratur» han har støtt på som kommentator til rettssaken mot 22. juli-terroristen.
 
Omtalene av Bernhard kan gi inntrykk av at han er et særtilfelle, at han er oppstått i et østerriksk, nasjonalt vakuum. Det er selvsagt ikke riktig.

Mye av det samme trøkket fins hos filosofer som Schopenhauer, Kierkegaard, Nietzsche og Cioran. Hos franskmenn som Celine og Houellebecq. Hos amerikanere som John Kennedy Toole eller Hunter S. Thompson. Hos nordiske skribenter som Strindberg, Hamsun, Sandemose og Bjørneboe.

Besk satire, rent raseri og flengende oppgjør med samfunnets autoriteter er virkelig ikke noe nytt. Som regel er denne frådende kritikken også kombinert med humor, og Bernhard er ikke noe unntak. Men denne siden av ham blir sjelden trukket fram.
Han blir ensidig framstilt som et bittert, selvoppnevnt «åndsmenneske», alene mot alle.

Man ser også bort fra at Bernhard-bøker ikke bare kom ut for tjue år siden, de er utgitt i en jevn strøm, seinest i fjor med den hysterisk vittige «Goethe dauer».

Fraværende i debatten er også et element Sverre Dahl omtaler i sitt utmerkede etterord (verdt boka alene), nemlig dualismen i Bernhards forhold til «åndsmennesket», hyllest på den ene siden, kritikk på den andre.

I det hele tatt å trekke fram blogging (jeg skulle gjerne lest hva Bernhard hadde skrevet om såkalt sosiale medier) i forbindelse med en forfatter av Bernhards kaliber, er utrolig drøyt.

Men han er selvsagt omstridt. To av hans fremste, tyskspråklige generasjonskolleger, Peter Handke og W.G. Sebald, har stikk motsatt vurdering av ham. Handke kaller ham en «ubrukelig forenkler», Sebald «en kompromissløs og radikal fornyer». I tillegg er han vitterlig både variert, humoristisk og dypest sett livsbejaende.

Som Jens Bjørneboe har uttrykt det; når latteren forsvinner, begynner galskapen.